Har du løp så har du løpt!

Noen ganger så blir ikke ting som planlagt, men har du løpt så har du løpt! Ferdig snakka!

Noen dager kommer ting i veien for treningen. Ting som jeg både vil og bør prioritere. I går gikk hele dagen min til noe som er viktigere enn trening. Siden dagen ikke ble som jeg hadde tenkt  så var det også flere ting som ikke ble helt som det pleier. Når jeg derfor var klar for en løpetur så oppdaget jeg fleer ting.Hodelykta var tom for strøm, og det var blitt mørkt ute. Min puls- og GPS-klokka var tom for strøm så løpeturen ble uten både fart og puls (noe som egentlig bør være greit ting men som har blitt ent ing jeg er vant til å bruke). Jeg fant heller ingen av de to beltene jeg liker å bruke til å ha telefonen min i og endte med en reserveløsning som ikke er helt god. Men jeg kom meg ut!

 

Når jeg så kom meg avgårde møtte jeg etterhvert på byggegjerde og med beskjed om å benytte grusveien, men i mørket og uten hodelykt fant jeg ingen grusvei (og aner ikke hvor den eventuelt skulle være) så jeg endte med å snu og løpe en helt annen, og kortere, runde enn jeg hadde planlagt.

Jeg hadde tenkt å løpe 8, ganske flate kilometer, men det opp med et sted mellom 4 og 5 kilometer (skulle jeg tror, jeg målte jo ikke siden jeg ikke hadde GPS) og med mange små stigninger. Helt kaos løping egentlig. Men løpt er løp og noen ganger er det alt som betyr noe!

 

Lene Mari

Hvorfor et kompass ikke er bare bare....

Vi har kjøpt et nytt kompass, og hvordan og hvorfor er veldig typisk oss!

 

Tenker du at det ikke kan være så mye styr med et kompass? Vel, det tenkte jeg også, og det er grunnen til at jeg rasket med meg det «første og beste» en gang jeg var innom en sportsbutikk. Vi hadde jo et litt dyrere allerede, men alltid kjekt å ha et til. Jeg tenkte at et kompass er et kompass, men det viste seg jo å være helt feil.

Når vi var på fjellet så trente vi (jeg og gutta) litt på bruk av kart og kompass. Det er jo ikke så ofte vi bruker det så det er jo greit å trene på det til den gangen vi trenger det. Telefonen fungerer den, men m den er tom for strøm, eller mistet og/eller skjermen er knust så er det ikke så mye hjelp i den. Altså er jeg, som er opptatt av å alltid ha en back up plan, opptatt av kart og kompass.

 

Det som skjedde er at tiåringen skulle gå på kompasskurs. Vi visste jo både hvor vi var, vi så bort dit vi skulle og det gikk en godt merket sti mellom punktene så det var egentlig greit å finne frem. Men for treningen sin skyld tok vi ut kompasskursen og fikk kurs mot toppen ved siden av. Vi tar ut kursen igjen, og vi får rett topp men så endrer den seg og pila peker mot toppen ved siden av. En frustrert tiåring og en frustrert mo og vi gir etterhvert opp hele prosjektet.

Jeg nevner, i forbifarten, til Kjell Arne at det ene kompasset vårt kanskje ikke er helt bra. Fra jeg sier det tar det omtrent et kvarter fra han har funnet ut hvilke modeller vi har, lest tester og funnet ut hva som er best og hva vi bør ha (og forså vidt hva vi kan kjøpe neste gang om vi skulle trenge enda et), og bestilt det på nett. Så tre dager senere kommer pakken med vårt nye Silva Expedition Kompass! Det er nemlig det vi bør ha og slike ting bør virkelig ikke overlates til tilfeldighetene. 

Trodde du at et kompass er et kompass? Det tror ikke jeg lenger.

 

Klem Lene Mari

 

#utpåtur #friluftsliv #typiskoss 

Tre små, men fine ting jeg har savnet

Så var det endelig gått 6 uker og gipsen er tatt av! Det er virkelig så deilig å ha fått den av. Kontrollen i går gav gode nyheter, meeeeen, også beskjed om at jeg må ta det med ro i ennå 4 -6 uker. Nesten komisk når ortopeden satt og ramset opp ting jeg ikke burde gjøre på enda mange uker, det var jo den ene tingen etter den andre som jeg digger. Nå er at jo slik at er en god grunn til å ta det rolig, slik at jeg blir helt bra og kan klatre og trene i mange år fremover. Når det først har gått så mange uker så klarere jeg jo noen uker til. Ingen vist i å ta noen sjanser. Joda, jeg syns det er kjedelig, men prøver å være fornuftig, jeg er jo forberedt på at dette kan ta litt tid.

Men at gipsen er av betyr at ting blir litt lettere fremover, og det er jeg veldig happy for. Det er mange små og litt større hverdagslige ting som har vært klønete med denne gipsen. Det er også noen små ting som jeg nå kan gjøre som jeg har savnet. Noen av disse tingen er egentlig bare små bagateller, men livet består av små ting som gjør dagen litt bedre, ikke sant?

Jeg kan lese på senga igjen! Altså, jeg kunne jo det med gips også men jeg fant ikke noen god liggestilling mens jeg holdt boka, så da ble det til at jeg lot være. Men nå, kan jeg krype under dyna og sovna med nesa ned i boka. Etter å ha lest da selvfølgelig!

Frokosten min er tilbake! Jeg elsker å starte dagen med en god frokost med havregryn, chiafrø, melk og litt annet godt. Igjen, jeg kunne jo det med gips også men det ble så lett søl når jeg skulle spise med venstre at jeg rett og slett lot det være og tok en variant med brød eller knekkebrød. Nå er frokostrutinene tilbake!

Notater! Altså, jeg er jo avhengig av å notere ting på post-it lapper! Små ideer, ting jeg skal gjøre eller huske på, alt havner på små lapper. Jeg prøvde meg jo på noen lapper, men når jeg bare klarte å tyde cirka 50% av det jeg hadde skrevet så forvant jo litt av vitsen. Jeg feiret med å bestille meg ny almanakk og notatbok i dag! Så utsetter jeg det med å gå over til digitale løsninger til 2019!  Det er noe med det som er håndskrevet altså! Jeg er ikke helt klar for å bytte det ut!

Hva slags små ting gjøre dagen din bedre?

Klem Lene Mari

Høstferie tre dager og fire topper

Fire topper på tre dager! Det blir ikke bedre enn det.

Det er vel ingen hemmelighet at vi er glade i å være på fjellet og i høstferien var vi noen dager på Hafjell. Vi overnattet på Ilsetra, og ble servert nydelig mat og vakker utsikt til frokost og middag. Lunsjen tok vi selvfølgelig ute. Ilsetra servere en trerettersmeny hver dag, med fokus på kortreise råvarer. Det var så godt og spennende med en fastsatt meny, gøy med nye smaksopplevelser.  Det fantes alternativer for barna men gutta våre er glad i å smake nye ting så de tok det samme som oss.

Høstfjellet viste seg fra sin gode side, med temperaturer rett over null (for det meste) og sol. Litt vind var det riktignok, men det må man jo regne med. Hafjell har slake fine fjelltopper og det er et terreng som er ganske lett å gå i. Det må jo ikke være vanskelig og utilgjengelig for å være flott.

 

Fredagen tok vi turen over Slåseterfjell til Nevelfjell. En lettgått tur på cirka 7 kilometer og med 220 høydemeter og med fin utsikt!  Lørdagen tok vi turen til Hitfjell, også denne turen ble på litt over 7 kilometer. Det blåste enda litt mer denne lørdagen, noe jeg fikk erfare da jeg absolutt skulle ta opp kartet for å se om jeg klarte å finne Svangkampen langt der borte. Kartet blåse jo i alle retninger før vi fikk lagt det ned og det fikk seg noen hull i prosessen. Jeg fant Svangkampen da, tror jeg (helt sikkert). Koselige turer og med lange gode matpauser begge dager, akkurat som vi liker det.

 

 

 

Søndagen tok vi turen tilbake til Svangkampen. Forrige gang vi prøvde oss opp der så ble vi jo stoppet av tåken som gjemte hele toppen. Det gjorde den ikke på søndag og for en skue det er fra toppen! Det gjør noe med meg å stå slik å se ut over. Det er fantastisk. Du kan høre om det og se bilder, men det er noe helt annet å stå der og se det selv!

 

 

 

Planen var å komme oss ned fra Svang kampen slik at vi (kanskje) kom før køen hjem fra høstferien, men vi koste oss så mye at vi glemte tiden litt og havnet i køen. Det gjør ikke noe da, når vi har hatt det så fint!

 

Takk for nå Hafjell og Ilsetra. Vi sees igjen!

 

Klem Lene Mari

 

 

Kaffeslutt og stressmestring

Kaffekoppen droppes, i første omgang i 4 uker..Energidrikker med koffein er heller ikke lov (men det har jeg kuttet ut for lenge siden), te derimot er lov. Jeg har lyst til å teste hvordan kroppen føles etter en periode uten kaffe. Planen deretter er å drikke små mengder kaffe. Det er så mye kos med kaffe, og den vil jeg ikke helt gi slipp på. Det jeg har tenkt til å kutte helt ut den koppen med sterk kaffe jeg har som vane å starte morgenen med. Jeg elsker jo kruttsterk kaffe og det føles så riktig å starte dagen med akkurat det, men heretter, blir det en vanlig kopp kaffe de dagene jeg føler for det. Så får jeg jo evaluere det etter hvert.

 

 

Bakgrunnen for at jeg vil teste et kaffeslutt er at jeg føler jeg har noe stress i kroppen, og for å kvitte med det har jeg tenkt til å gjøre noen grep. Kaffedrikkingen har nok ikke skyld i det, men jeg tror ikke den bidrar til mer ro i kroppen. Heller motsatt. Uroen jeg kjenner på handler nok mest om å ikke bruke hodet på de rette tingene og på rett måte, og ikke bruke hodet på feil ting og på feil måte. Jeg har jo jobbet litt med det i det sisteog det har blitt bedre, men man kan alltids bli enda flinkere.

 

 

Nå handler nok også dette stresset jeg føler på om dagen mye om skaden og hvordan jeg takler (eller ikke takler) det. Jeg blir nemlig stresset av å ikke fungere 100%. (et er jo bare en hånd men jaggu så gjør den en del ting vanskelig og ikke kan jeg jobbe heller). Nå er jeg, forhåpentligvis, snarkvitt gipsen så da passer det jo supert med en liten stresse ned måned uten kaffe.

Så får vi se hvordan det går =)

 

Lene Mari

Hvordan går det med hånda?

"Hvordan går det med hånda?", spør folk. "Joda", svarer jeg, "den er jo der inni gipsen".

 

Det er jo sannheten da, og det går jo bra for vi håpe og tro. Jeg kan jo ikke si noe annet. Noe inni meg har allikevel lyst til å si noe annet. For sannheten er også at det er fryktelig klønete å gå rundt med gips på høyere hånda. Den enkleste ting blir plutselig vanskelig, ting går i gulvet rett som det er, ting jeg skulle gjort hoper seg opp og jeg er lei av hele gipsen. Hverken mer eller mindre. Nå vil jeg ikke klage heller, for det finnes jo virkelig verre ting. Dog, må jeg innrømme at det ikke er det første jeg tenker når sleiva med tomatsaus går i gulvet eller syltetøyglasset glepper og setter søte små flekker rundt omkring på kjøkkenet for tiende gang den uken. Det er ikke andre heller, men når jeg får pustet litt med magen så tenker jeg det, at det tross alt ikke er noe å klage på.

Jeg har byttet farge på gipsen også, fra lilla til rosa. Når jeg først trengte å bytte gips så var det jo en hyggelig forandring og en påminnelse om at jeg er over helveis til kontrollen. Spent på den altså, hva røntgen kontrollen viser og hvordan hånden kjennes ut. Jeg teller ned og nå er det snart bare en uke igjen!

Klem Lene Mari

 

Middag med utsikt

Middagen smaker best ute!

 Når vi allikevel skulle ut å kjøre på lørdag så planla vi å ta middagen ute, det er jo greit å benytte seg av mulighetene. Alternativet med noe kjapt på veien fristet ikke like mye. Vi satte derfor nesa mot Svangkampen for en liten topptur.

Turen var i utgangspunktet ikke så lang og enda litt kortere var den siden tåka kom og gjemte bort toppen! Tåka er det jo lite å få gjort noe med og når an er ute på tur så må man ta hensyn til vær og forhold, selv på korte turer. Vi satte oss ned under tåka vi, så hadde vi fortsatt utsikt også. Toppen forsvinner jo ikke, så vi får heller ta den en annen gang!

Et sted innne i tåka der ligger altså Svangkampen

Høsten er så fin! Jeg bare elsker de flotte fargene som dukker opp her og der!

        

Kort oppsummert så var vi tilbake i bilen etter 2,5 time, 3 kilomter i distanse tur/retur, god og mett med både turmat og sjokolade i magen (det var jo lørdag) og med noen flere turminner! Det må ikke være en lang tur for at det skal være en fin tur!

Klem Lene Mari

 

Humørhjelpen

Det er ikke så mye som skal til. Her er tre enkle grep for å sikre en god start på søndagen, i alle fall om du ligner på meg.

Kaffe servert på senga og et kart som lå brettet ut på kjøkkenbenken med en liten melkesjokoladebit på gjorde at humøret mitt steg fra ok til meget bra i dag! Kaffe, kart og sjokolade, en fin kombinasjon på en søndagsmorgen. Jeg var riktignok treig ut av sengen i dag så den kaffen er både en hyggelig ting og et lite hint om at det er på tide å stå opp. Jeg skjønner jo det =) 

 

God søndag!  

 

Klem Lene Mari

Ut på tur

Tre forsøk måtte jeg ha før jeg fant veien til Busterudvangen!

Jeg har altså prøvd meg til Busterudvangen to ganger tidligere. Den første gangen var jeg ikke forberedt i det hele tatt, tenkte at det ordner seg sikkert og endte opp med å løpe meg bort. Takket vær skilting og merkede stier så fant jeg veien tilbake igjen, etter å ha surret rundt en god stund. Andre gangen, som var for en uke siden, var jeg mye bedre forberedt men endte opp med å over at stien delte seg og havnet feil igjen. Jeg fant for så vidt ut hvor jeg tok feil, men siden jeg hadde en avtale jeg ikke ville bli forsinket til og jeg brukte en stund på å løpe feil og finne ut hvor jeg var så tok jeg meg ikke tid til å ta turen opp da heller. Det sies jo at alle gode ting er tre, så i dag prøvde jeg meg for tredje gang og denne gangen fant jeg frem! Gratulerer til meg selv med det! Et lite steg for meg, men et stort steg for menneskeheten... eller er det omvendt kanske...?? Nå vet jeg i alle fall veien neste gang! 

 

Det ble altså en rolig langtur på sti, mye gång og litt rolig jogging. Siden jeg har dette bruddet i hånda tar jeg ingen sjanser på å skli og falle. Gipsen beskytter jo, men den er ikke ugjennomtrengelig så det gjelder å være forsiktig. Ikke har jeg lyst på en gips som er dyppet i gjørme heller om jeg kan unngå det.  Så rolig og forsiktig tur i dag! Det fine med det, i tillegg til at det er bar med noen rolige turer,  er jo at jeg kan ta meg god tid til å nyte omgivelsene!

Det ble en fin tur i skogen, og hadde det ikke vært for hjortelusa (eller hjortelusflua som en egentlig heter) så hadde det vært helt topp. Disse små krypene altså, de er så ekle! I dag var det til og med en som var på vei inn i gipsen, i tillegg til de fem jeg plukket ut av håret! Akkurat det kan jeg klare meg uten kjenner jeg!

Klem Lene Mari

Noen pakker i posten...

...er bedre enn andre.

Når det kommer kart og DNT nøkkel, da blir i alle fall jeg glad! I tillegg kom det et kart med oversikt over områdene som kartene dekker. Et kart for å planlegge fremtidige kartkjøp! For en kart nerd som meg så er jo det helt fantastisk, og de to neste kartkjøpene er planlagt. Kjell rister bare litt oppgitt på hodet når jeg stikker hodet ned i diverse kart, men så er han ganske så fornøyd vi er ute på tur da. Det er jo derfor jeg digger kart også da, fordi det er en del av turplanleggingen.

Det at vi endelig har fått meldtoss inn i Turistforeningen. Vi har jo benyttet oss av mange av de stiene DNT (Den Norske Turistforeningen) har merket, og att god nytte av det også. Derfor føles det også godt å være medlem og om ikke annet, så bidra med medlemskontingenten. Nøkkelen er jo også grei å ha dersom vi plutselig skulle trenge den.

Gleder meg allerede. Livet er, definitivt, best ute!

 

Klem Lene Mari

Mud Run- gjørmete og gøy

I går var det dagen for Mud Run i Skien og jeg har ikke nesten ikke ord for hvor stolt jeg var av gutta mine!

Vi hadde store planer for dagen. Vi var nemlig påmeldt alle fire og dette var første gang vi skulle løpe sammen alle fire. Jeg gledet med som en unge til å gjøre det sammen med gutta! Men når den ene etter den andre ender med gips så ble det to som startet og to som ikke fikk startet. 50% frafall sier jo litt om at det ikke har vært vår høst (eller vår for den del).

 

Det var altså to som startet, og de eide løypa! De var helt rå der de fosset gjennom vann og gjørme. Løpet heter jo Mud Run, og de lever opp til navnet sitt. Nå var jo ikke jeg rundt hele løypa, men det er iallfall det ryktene sier, og det stemmer godt med mengden gjørme på deltagerne da de gikk i mål.

Mud Run har ikke tidtaking, noe som gav en god stemning. Det var en del som slapp ned skuldrene. Jeg synes det er positivt at det også finnes løp uten tidtaking. Det gjør, kanskje, terskelen for å melde seg på lavere og fokuset er (enda mer) å ha det gøy.  Det er gøy med gode tider, men hinderløp kan handle om så mye annet også, og det blir veldig tydelig når det ikke er tidtakning. Jeg har ikke noe imot tidtaking, jeg syns bare det er fint at det også finnes løp uten og som har fokuset på alt dette andre. Nå er det jo mange som tar tiden selv og har interne konkurranser og det er jo selvfølgelig både lov og gøy for de som ønsker.

Noe som også var helt rått var hvordan eldstemann taklet å ikke kunne løpe. Vi hadde jo drit lyst til å løpe begge to, men det var ikke noe klaging, sure miner, men bare oppmuntrende heiarop. Det synes jeg er det står respekt av!

Vi gleder oss allerede til Mud Run i mai 2018, og da skal vi starte alle fire. Dermed basta!

Klem Lene Mari

Motivasjonenshjelp

Det er ikke til å komme unna at motivasjonen varierer, men da er det godt at det finnes mange ting som kan hjelpe. En av de tingene er å trene sammen med noen. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt tungt med løpingen for tiden, både fysisk fordi gipsen er litt i veien og mentalt fordi det er mye begrensninger på hvordan løpeøkter jeg kan gjøre. Det som fungerer er rolige turer på vei. Det er i alle fall det eneste jeg har fått til å fungerer frem til nå. Det at det må bli rolig løping en stund fremover er jo ikke bare negativt, men litt tungt mentalt. Fornuften min sier jo at jeg bør være glad for at jeg faktisk får til noe løping men det er ikke alltid jeg er fornuftig. Noen ganger så er jeg bare lei av gips og brudd...For det meste er jeg ganske fornuftig da og innser at jeg har lite å klage på, tross alt.

Når motivasjonen ikke er helt på topp så er det fin at det skal så lite til før det blir bedre. 10 kilometer i hyggelig og sprekt selskap så blir en dårlig dag så mye bedre. Så glemmer vi at jeg måtte hive inn håndkle etter 9 kilometer og gå den siste kilometeren.

 

   Apropos motivasjon, nå har Barskingen sluppet dato og påmeldingen sin for 2018 også og det er en motivasjonsboost! Du er vel ikke i tvil om hvor du bør være 26 mai 2018?  Du finner påmeldingen HER

Klem Lene Mari

 

Søndagstur

En stille og rolig søndag og  bare være hjemme... Det høres egentlig ganske  koselig ut, men det er i teorien. I praksis blir jeg fryktelig rastløs av slike dager. Heldigvis er det ikke så mye som skal til for å dempe rastløsheten. En liten tur ut enten så blir alt så meget bedre. Ofte blir det med løpoesko på men siden løpingen ikke fungerer så bra for tiden fikk jeg heller med Kjell på aldri så liten søndagstur. Ikke så lang og ikke spektakulær men nok til å løfte humøret mange hakk og holde rastløsheten unna!  

 

På Røverkollen!

Takk for turen!

 

Klem Lene Mari 

Shades of red

Stemningsbilder fra en sensommerdag i Skrimfjella

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klem Lene Mari

#bursdag

Når det er bursdag i huset så starter vi dagen med kake! Det er obligatorisk! Og gaver! Så her i huset var det kake i kopp og gaver lenge før klokka var syv for i dag har verdens beste åtteåring bursdag! Som vi gleder oss til feiringen!

På ønskelisten stod blant annet rollerblades! Det var en glad gutt som først pakket opp, ja nettopp rollerblades. I neste gave lå det beskyttelsesutstyr til albu, knær og håndledd.  Han lurte på om han trengte alt det, men som storebroren sa: "vi må passe godt på deg du er jo den eneste som ikke har hatt gips dette årer..." Vi tar ingen sjanser og kjører på med fult beskyttelsesutstyr. Jeg planlegger også å surre fast en pute på rumpa og en må magen .... Nei da... 

 

Klem Lene Mari

Natt i naturen!

...og når snarveien ikke er snarvei.

 

Lørdag pakket vi sekkene og satte kursen mor Skrimfjella og fjelltoppen Styggemann. Jeg skulle jo egentlig ha løpt Toughest den lørdagen men når en brukket hånd satte en stopper for det benyttet vi muligheten til å gjøre noe hyggelig sammen som familie. Vi vurderte frem og tilbake en stund, hvordan tur kan man egentlig gå på når vi er to som har hånden i gips. Vi ble enige om at overnatting kom til å gå greit men kanskje ikke ha så langt å gå. Det er her vi fant ut at vi skulle ta snarveien fra nordsiden av fjellet og beregnet omtrent 2 km opp til toppen.

Snarveien ja... Første hinder var en bom. Altså ble turen litt lenger allerede før vi hadde startet. Det å gå på vei er jo enkelt nok, selv med store sekker. Veien fikk etter hvert over i traktorvei, noe som også er enkelt nok. Så startet stien. Stien ble smalere og smalere og til slutt borte samtidig som vi for alvor begynte å høydemetrene. Vi gikk på en blanding av ikke noe sti overhode og dyretråkk. Mulig vi var innom en sti noen ganger men det er vi ikke helt sikre på. Snarveien endte på 5 kilometer, men da hadde vi også gått ned fra Styggmannen og funnet oss et hyggelig plass å sette opp teltet. Nå viste det seg jo at det gikk fint å gå for oss alle sammen. Ellers måtte vi rett og slett snudd.

 

Vi hadde plassert oss perfekt for å få med oss solnegangen. Så vakkert!

Frokost ble servert når alle hadde kommet seg ut av soveposene og fått på seg varme klær!

Alt gikk altså veldig greit på turen. Selv med litt tunge sekker for oss voksne. Vi var nemlig ikke supernøye med å pakke lett siden planen var at vi skulle gå såpass kort. Til og med speilrefleksen fikk være med selv om vi forrige gang innså at det må bli hjemme på slike turer. Det sitter langt inne for meg da, jeg elsker det kamera.. men neste telttur så MÅ vi la det bli igjen.

Mine to utfordringer på turen var å få opp sekken. Jeg er ikke så glad i å få hjelp med slike ting, jeg liker best å klare meg selv, men denne gangen var det ingen annen utvei. Ellers så fikk jeg jo erfare at gips og sovepose ikke er noen drømmekombo (selv om de hadde nøyaktig samme farge). Hadde jeg planlagt litt bedre så hadde jeg kledd på meg slik at jeg kunne ha armene utenfor posen. Det gikk jo greit det også, og skulle jeg dra på tur med sovepose og gips igjen så vet jeg hva jeg bør gjøre.

Tilbaketuren ble lettere siden vi ikke valgte noen «snarvei» og fulgte stien ned igjen. Ironisk nok ble det også den lengre turen ned 5 kilometer... De ble en fin tur og jeg synes egentlig bare det er gøy når det ikke blir helt som tenkt. Så lenge alt går bra da og det gjorde det jo!

Klem Lene Mari

 

 

Fest i Holmenkollen!

Det ble fest, og da mener jeg melkesyrefest!

På tirsdag var ble Norges Største Bootcamp arrangert i Holmenkollen. Et gratis arrangement som er et samarbeid mellom flere ulike aktører. Jeg var påmeldt og tok turen til tross for gips. Det var aldri aktuelt å avlyse, jeg hadde nemlig en avtale med to skikkelig bra damer og da avlyser jeg ikke på grunn av en liten gips. Når det gjaldt treningen så tenkte jeg at i det minste kunne ta med meg litt inspo videre. Det fikk jeg også, men jommen fikk jeg trent bra også, det var nemlig mye som gikk på beina. Det er lenge siden jeg har hatt så sure bein for å si det slik!

Disse damene asså <3

 

Bootcampen var lagt opp slik at det var fire ulike stasjoner.

  • Stasjon 1 Bakkeintervaller
  • Stasjon 2 Athletic Performance med Scandinavian Top Team
  • Stasjon 3 Trappetrening
  • Stasjon 4 Hinderbane

Stasjon 4 stod jeg over siden den hadde mye hindre på overkropp men resten fikk jeg med meg og fellesnevneren for de tre andre stasjonene var bein og melkesyre. Kort fortalt.  Så mye at jeg fortsatt kjenner det i dag fredag. Der er ikke dårlig altså.Jeg ble nok kanskje litt i overkant ivrig på siste stasjonen som for meg  bakkeintervallene med tanke på hånda og gipsen, men det var så gøy! Og vondt. Bakkeintervaller er vondt, men på en god måte!  

Utrolig hvor glad man blir av en slik kveld!

Klem Lene mari

 

So this happened...

Så ble det ikke bare en blå gips, det ble en lilla også.

Hånden min har ikke blitt så mye bedre, så på mandagen tok jeg turen tilbake for en ny sjekk. Det var nemlig avtalen med legen. Min plan var egentlig bare å få det bekreftet at det ikke var noe som ikke ble bra av seg selv. Det gikk ikke som planlagt. Denne gangen så de nemlig et lite brudd som de ikke så forrige gang (noe som er ganske vanlig med denne typen budd) og hånden min ble pakket inn i en lilla gips for de neste seks ukene.

 

Det vil si at vi nå er to av fire her hjemmet som har høyere hånden i gips, og ja, vi er begge høyrehendte. Enda godt Kjell fikk av sin gips tidlig i sommer, og den satt også på høyere hånd. Vet ikke helt om jeg skal le eller gråte?

Gips på høyere hånda er selvsagt kjedelig og veldig upraktisk. Jeg må innrømme at jeg er litt redd for hvordan grepet mitt blir etter disse ukene, men det er ikke så mye jeg kan gjøre. Jeg skal ta meg noen dager nå for å vende meg til gipsen, så skal jeg begynne å se på mulighetene jeg har for å trene. Det finnes jo en del muligheter til tross for at gipsen også gir en del begrensninger. Det gjelder å se mulighetene og jeg har en del tanker om hva jeg kan få til.

 

Trenger jeg forresten å si at hinderløpsesongen 2017 definitivt er over for min del? Nå er det bare å løfte blikket mot 2018 sesongen!

 

Klem Lene Mari

#trening #skade

Når det ikke passer #sykkeltryn

Tiåringen tryna på sykkel på vei til skolen denne uke.  Det resulterte i en vond hånd,  etter mye venting, legebesøk og et røntgen er hånda nå pakket inn i en blå gips.

Han er blid og glad, han har ikke så my vondt. Gipsen er jo litt upraktisk og det er klart at en aktiv 10 åring ikke vil ha hverken gips eller brudd i hånda, men når det først har blitt som det har blitt så er situasjonen nå grei. Det er det viktigste.

Man vil jo aldri at barna skal skade seg og når det først skjer så tenker man jo ikke på om det passer eller ikke. Det blir førsteprioritet uansett. Men når det først har skjedd og er situasjonen er under kontroll så kan man jo gjøre seg noe refleksjoner om at noen ganger så passer det dårligere enn andre. Bagateller mye av det kanskje, men allikevel?

Denne gangen hadde jeg nemlig gjort noen ting jeg sjelden eller aldri gjør

  • Er det noe jeg hater så er det å ha ufresht hår. Jeg kan ikke fordra det, og nei, tørrshampo gir meg ikke den freshe følelsen selv om reklamene gjerne påstår det. Altså, jeg vasker alltid håret etter trening. Alltid. Men så var det på onsdag da, når det var litt lite varmtvann igjen og jeg uansett skulle trene tidlig på torsdag. Den ene gangen droppet jeg det altså, og torsdagen ble jo brukt til å ta seg av denne hånda, så det ble ikke noe trening eller hårvask? Typisk! Altså, jeg vil jo ikke sitte på legevakta i det store og det hele, men om jeg kan velge mellom uvasket hår og nyvasket så velger jeg det siste?. Ikke ble det vasking av håret før sent på kvelden heller?.

  • Genseren: jeg hadde jo slengt på meg noe treningstøy fordi jeg skule jo trene. På vei ut av døra river jeg med meg første og beste genser som, og den burde, helt ærlig, vært på vask for en stund siden. Den ble jo sittende på den også gitt? Så hadde jeg jo matchet det med knall oransje sokker da, så da ble det liksom så mye bedre.. eller nei?.

  • Noe annet jeg aldri gjør er å gjører å sette i gang vaskemaskiner og oppvaskmaskiner om vi ikke er hjemme og våkne! Unntatt, ja du gjetter det nok, denne dagen, og de var satt i gang før noen tryna på sykkel. To vaskemaskiner og en oppvaskmaskin stod og gikk, jeg skulle jo bare en liten svipptur. Joda, det ble ikke bare noen svipptur. Jeg var småbekymret (underdrivelse, jeg var veldig bekymret) for det hele dagen egentlig, men igjen, denne hånda hadde førsteprioritet.

Så hva blir konklusjonen? Vær alltid forberedt på alt alltid! Så neste gang vasker jeg håret, tar på meg en ren genser og venter med å sette i gangen vasken til jeg er hjemme igjen!

Klem Lene Mari

#livet, #tur og #hinderløp

Noen ganger vandrer bare tankene?

I dag var det slik. Jeg var ute på tur, en rolig tur i skogen. Det handlet ikke om puls eller tempo i dag. Det handlet bare om å bevege seg i terrenget og nyte omgivelsene, lytte til lydene, kjenne på luktene, og la tankene vandre?

Høstsesongen for oss hinderløpere har så vidt startet og allikevel er den mer eller mindre over for min del. Hånda mi har fått seg en trøkk og det er bare å innse at X-Run ryker, Toughest Oslo henger i en tynn tråd og jeg krysser fingrene for at jeg kan gjennomføre Mud Run med familien om 4 uker. Mer enn dette har jeg ikke planlagt for høsten og mer blir det ikke. Selv om det er trist å gå glipp av det meste av løp denne høsten så kjennes det også greit ut. Jeg kjenner at hverken formen eller motivasjonen er helt topp for tiden.  Ikke for det, det hadde sikkert vært gøy å være med på flere løp, spesielt om jeg hadde lagt fra meg alt av ambisjoner og bare kost meg med løpet og alle folka, men det kommer flere muligheter til det.

Årsaken til at jeg synes det er greit er jo at det da kanskje blir noe mer tid til andre ting, som å reise på tur med familien. Det er da jeg kjenner at jeg er der jeg aller helst vil være. Jeg er bare meg, vi er bare sammen og alt er chill. Jeg puster litt roligere og nyter litt mer når vi er på tur. Jeg har på ingen måte tenkt til å slutte med hinderløp, jeg har bare tenkt til å la det ta litt mindre plass for å gi rom til litt mer av andre ting. I alle fall nå i høst.

 

 

Hvordan våren blir vet jeg ikke ennå. Kanskje faller alt på plass og jeg får tid til alt jeg ønsker, kanskje er jeg mer gira på hinderløp en noen gang eller kanskje jeg har funnet meg en hule i fjellet og blitt fjellhulder på heltid..  Det vil tiden vise. Vårsesongen er jo tiden for noen av mine absolutte favorittløp, så noen løp blir det! Det er nok det eneste som er helt sikkert!

Klem Lene Mari

Fiskeprosjekt

Ny tur og nyt prosjekt! Denne gangen fisketur-prosjekt. Jeg har mange gode minner fra fisketurer når jeg var barn, og selv om jeg var glad i å fiske da, i alle fall så lenge tålmodigheten min varte, så er jeg ikke noen ivrig fisker som voksen. Det er jo hyggelig å kunne ta med gutta på noe av det jeg gjorde som barn så derfor pakket vi fiskesakene, plukket opp pappa og reiste på fisketur! Takk og lov at pappa var med, hadde det ikke verdt for det hadde vi lagt igjen masse kroker og det vil vi jo helst ikke gjøre! Hans fiskeferdigheter overgår mine, og disse ferdighetene innebærer også å få løs kroker som fester seg. For de satte seg fast!  De satte seg fast i bunn, de satt seg fast i diverse grener og vannplanter, de satt seg også fast i et par trær på land!

Ganske sikker på at dette var et fiskevak

Ser du hvor den havnet... 

Vi fikk fisket, og vi så faktisk duppen gå under en gang også, men ikke noe fisk på kroken. Det er litt delte meninger om akkurat det, selv pustet jeg litt lettet ut. Som dere skjønner så er jeg ingen ivrig fisker! Dagens fangst begrenset seg til pinner og greiner i diverse størrelser, så helt fangstløst var det ikke. Jeg hadde dessuten med kamera og fikk knipset en hel del bilder! Det ble det en fin tur selv uten fisk på kroken og det er kanskje det viktigste av alt!

Klem Lene Mari

 

Telttur på 1200 moh

Livet er helt klart beste ute!

Vi er glad i å være på tur, og denne gangen tok vi også overnattingen ute. Vi pakket med oss telt, soveposer, liggeunderlag, primus og friskt mot og satte kursen mot fjellet. Vi har nemlig kjøpt oss større telt, og det måtte jo testes. Vi måtte ha større telt. Vi hadde nemlig tremannstelt, og det er for trangt for 4 personer. Det har jeg lært på den harde måten, eller søvnløse måten om du vil. Jeg sov ikke så mye den natten, men det er heldigvis lenge siden nå.

Tilfeldigvis gikk vi ut fra parkeringsplassen samtidig med en annen familie med samme agenda som oss. Så i stedet for 4 stk. som trasket oppover så ble vi plutselig 9 + en firbent som tok følge oppover de fem kilometerne til et lite tjern ca. 1200 moh. På veien oppover så fikk jeg gjort meg mange tanker om dette med sekk og vekt. Jeg trives godt med sekk på ryggen i fjellet, men det er stor forskjell på en tung dagstursekk på 5-10 kilo og en sekk som ligger rett i overkant av 20 kilo. Det gikk greit altså, men den ekstra vekta merket jeg godt på både puls og i beina, så at det ble en del pauser oppover passet meg i grunnen bra.

Vi hadde litt varierende vær på veien opp, men det var når kom frem regnet kom for alvor. Og vinden! Vi fikk opp teltet raskt så vi satt tørt og godt der inne. Minus litt matlaging ute i regnet som Kjell tok seg av, snill som han er. Det ble en tidlig kveld. Hele natten regnet det hakkespetter, og vinden blåse så det ristet i teltet. Vi lå tørt og varmt inn i teltet vi, og når vi våknet opp til blå himmel dagen etter så var det egentlig greit. Det ble litt av opplevelsen kan du si.

Dagen etter var det som nevnt blå himmel, fortsatt kald vind men slik er det nå en gang ofte i fjellheimen og vi hadde ned varme nok klær.  Vi tok turen opp til Bletoppen mens teltet stod til tørk og fikk se den fantastiske utsikten til blant annet Gaustatoppen. Tilbake ved teltet ble det en rask dukkert. Det må man jo når man er på fjellet, spesielt når man er litt tøff i tryne og sier at man skal bade. Det fristet mer når jeg var hjemme i et varmt hus enn år vi stod er oppe på fjellet i den kalde vinden og et fjellvann som, temperaturmessig, ikke innbyr til bading.  Kaldt var det, men har man sagt at man skal så må det gjøres og det er faktisk skikkelig digg etterpå! Når man også får litt varm suppe etterpå så er livet ganske så allright!  

Klem Lene Mari

 

 

Tilbake til hverdagen

Da er ferien over og hverdagen sniker seg innpå. Det er ikke helt hverdag her i huset helt ennå så lenge skolen ikke har startet så er det fortsatt litt feriestengning. Hverdagen ja, på godt og bitte litt vondt. Jeg liker hverdagen jeg, og jeg er opptatt av å like den også for det er tross alt mest hverdager i løpet av året. Ferien er jo unntaket, og selv om det er deilig med ferie så er det mye positivt med hverdagen og gode rutiner også.

Hverdagen for meg inneholder blant annet gode treningsrutiner. Denne sommerenferien har jeg ikke vært så "flink" med treningen. Vi har vært mye aktive så lat har jeg ikke vært i ferien, men treningen min har vært langt under hva jeg pleier. Det bare ble slik, og jeg tror det har vært bra. Det kjennes i alle fall bra ut. Jeg har ikke dårlig samvittighet og jeg føler meg klar for å ta fatt på treningshøsten. Det vil si, jeg har allerede startet for fult ogjen og begynner å nærme meg full treningsuke denne uken. Det også føles bra! Alt til sin tid. Det er en tid for å ta det litt rolig og en tid for å sette i gang igjen!

Så da ønsker jeg hverdagen velkommen tilbake! Det blir fint!

Klem Lene Mari

Tallene fra uka på fjellet

Tallene er telt!

 Da har jeg telt opp og her er tallene fra uke vi hadde på fjellet. Hovedfokuset for denne siste uken var familieturer og maks fjell kos. Allikevel er det gøy å se hvor mye jeg beveget meg denne siste uke.

 

  • Kilometer i fjellet: 57,4
  • Kilometer i fjellet med sekk på ryggen: 42,0
  • Kilometer Løping/jogging: 15,4
  • Samlet høydemeter (oppover): 2445
  • Antall timer ute i friluft: mange og ikke mulig å telle!

Jeg er den i familien som hat de høyeste tallene og jeg må passe på å skryte av det nå for det kommer til å vare. Er det en ting jeg har sviktet litt på, så er det løpingen. 15 kilometer på en uke er langt mindre enn jeg hadde tenkt på forhånd. Det handler jo litt om at gutta begynner å bli så store at vi har vært mye ute på tur. Selv om vi ikke har gått de lengste distansene så har vi vært utrolig mye ute. Det er det viktigste for oss å ha lange, gode pauser med mat og drikke. Det er mye av turen for oss. Etter en hel dag ute så må jeg vel innrømme at det fristet mer med hyttekos enn løpetur. Det er jo tross alt ferie. Hadde fokuset mitt og vårt vært å samle mest mulig kilometer og høydemeter så hadde tallene vært høyere.  

 

 

En ting til jeg sviktet litt på denne siste ferieuken er styrketreningen. 1 økt ble det. Jeg hadde tenkt til mer, men så gikk tiden for det meste til å være ute på tur. Jeg kunne nok ha fått til mer, men så ble det ikke slik den gangen.

 

 

Kan dere forresten gjette hvor langt vi har beveget oss samlet sett alle fire?

  • Antall kilometer: 159,5
  • Høydemeter (oppover): 6835 m

 

Men viktigere:

  • Nye minner: uendelige mange
  • Antall sjokoladebiter på tur: omtrent 1 million
  • Turer med gode en venner: 1 veldig fin en så den telles som 10!
  • Antall pauser med gapahukteltet med varm mat og drikke: 4 (eller var det 5?)
  • Antall fantastiske regnbuer: minst 5
  • Antall fisk fisket: 0 (men vi skal ha for forsøket)
  • Antall bilder tatt: ennå uvisst men mange! 
  • Antall nye planer om nye turer: nok til at vi kunne drevet med tur på heltid det neste året!

Så da betyr egentlig ikke antall kilometer så mye når vi har fått alt dette andre?

Klem Lene Mari

 

Sommer med Harry

Det blir ikke sommer uten Harry!

 

Hver sommer tilbringer jeg  kvalitetstid med Harry. Dette har blitt en tradisjon og noe jeg ser frem til hvert år. Jeg og Harry går langt tilbake og selv om vi har tilbragt tid sammen på flere årstider så er det sommeren som er vår tid. Nå er det ikke bare jeg som tilbringer tid med Harry, jeg kjenner mange, både menn og kvinner som et nært og personlig forhold til denne fyren. Nei, Harry er ikke bare min.



Det gjentar seg hvert år, at jeg sniker meg av gåre for å se hvordan det går med Harry. Kjell Arne finner meg stadig med nesa nede i boka, oppslukt av historien! For det er alltid så spennende! For de av dere som ikke har et like nært forhold til Harry som meg, så kan jeg fortelle at han er hovedpersonen i flere av Jo Nesbø sine kriminalromaner (for det var vel ingen som trodde det var noe annet...?) Jeg har de siste årene spart bøkene til sommerferien, da har jeg enda en ting å glede meg til. Nå er jeg i gang med den siste utgitte boka «Tørst» og jeg er like oppslukt som jeg pleier.




Neste bok på lesesliten min er av en, for meg nyoppdaget forfatter. Jeg leste nemlig boka «Menn som hater ulver» av Lars Lendt forlitt siden og  digget den. Så smart og spennende skrevet, og om et veldig aktuelt tema. En av hovedpersonene i boka, Rino, har potensialet til å kunne bli min nye Harry, om jeg skulle trenger det?  Jeg har derfor kjøpt meg også den første boka til Lendt i denne sjangeren «Den norske pasienten» så da blir det rett fra kvalitetstid med Harry til kvalitetstid med Rino i sommer!

 

God lesning!

 

Klem Lene Mari

2000 meter over havet

En av de tingene vi ville gjøre når vi var på fjellet var å ta en 2000 meter topp.

 

Norge har mange topper over 2000 meter men vi har til gode å ha vært på en av dem. Det er flere grunner til det. En av grunnene er jo at vi har prøvd å tilpasse turene våre til hele familien og enn så lenge har vi derfor valgt andre turer og steder å gå. Denne gangen ble det slik at vi delte oss denne ene dagen, jeg og tiåringen brukte dagen på å nå 2000 meter høyde mens de to andre gjorde andre ting.

Vi hadde to mål for dagen. Det viktigste var å nå 2000 moh, det andre var å bestige Rasletiden med sine 2105 moh. Været var ikke helt på vår side, det kunne vært så mye verre men vi fikk både litt regn og en del vind. Vi hadde med oss godt med klær så turen innover i fjellet gikk veldig fint og vi holdt oss gode og varme. Vi hadde til og med litt å gå på om det skulle trengs. Turen til rasletinden er litt over 8 km. 8 km er godt innafor hva vi kan gå, men i terrenget og med mye stigning så kan det ikke sammenlignes med 8 km på vei.

Vi nådde 2000 meter på Østre Rasletinden, en liten topp litt over 1 kilometer før Rasletinden. Da var vinden såpass sterk, og det var både regn og snø i lufta så da tok jeg som turleder og mamma avgjørelsen på å snu der. Vi ville jo gjerne til toppen men siden vi var bare to og været reiv og slet i kroppen allerede på 2010 moh som vi var så fant jeg rett og slett ut at det var best å snu der. Vi møtte på noen som hadde vært på toppe og kunne fortelle at det var snøstorm der så da var nok avgjørelsen rett. Det er viktig å ha respekt for været i fjellet, og det er som kjent, ingen skam å snu.

På vei nedover viste det seg den mest fantastiske regnbuen jeg har sett. Regnbuer er vanskelig å få fanget på kamera, de er alltid finere IRL, men dere ser kanskje hvor magisk det var. Det er utsikten sin å spise nistepakke til det tenker jeg!

Vi nådde et av to mål den dagen og siden det var det været det var så var vi fornøyde. Det er klart vi skal nå Rasletinden også, men det må bli en annen gang. Det var litt rart for meg å ta med bare eldstemann på tur, vi pleier jo å være alle fire. Det var veldig koselig altså, å være bare oss to på tur i fjellheimen.

Klem Lene Mari

Bergen!

Med bare 3 dager i Bergen må man prioritere! Hva skal vi se og hva skal vi gjøre?



Vi valgte å bruke dagene på å se det noe av det som er typisk for Bergen. Jeg liker egentlig å finne litt annerledes ting å se og gjøre, men siden det var vår første skikkelige tur til Bergen så var det en del ting vi følte vi burde se. Vi tok med oss sommeren til Bergen vi. Vi var forberedt på både regn og ruskevær, men endte opp med å ha nydelig sommervær helt fra vi kom og til vi reiste. Det varmer enn vi hadde regnet med!

Første dagen tok vi turen til Akvariet, det hører jo med når man reiser til Bergen med barn og koste oss med å titte på alt de har der. Vi fikk også med oss to filmer som ble vist i kinosalen, og fikk lære om både Galapagos øyene og spekkhoggeren. Dette er jo lett å la seg underholde på et slikt sted, men for meg er det viktig at slike parker også har et annet fokus. Akvariet er veldig opptatt av dyrevelferd og vi fikk høre litt om hvordan de trener sjøløvene og selene sine, detgjreø på dyrenes premisser og uten noen form for straff eller tvang. Ville de ikke trene en dag, så ble det ikke noe trening, så enkelt er det.   Akvariet er med i bevaringsarbeid for filippinske krokodiller! Det er en sky og ufarlig krodilleart, men er utrydningstruet. Noe av årsaken kan vøre at den lever side om side med den store og farlige saltvannskrodillen og at menneskene derfor er redde for dem (kilde www. akvariet.no)




Akvariet har også fokus på miljøet og har fokus på problemer med plast i havene. Viste du at det er funnet så mange som 119 korker i en albatross?




Dag to og Ulriken stod på planen. Ulriken er det høyete av de syv fjellene rundt Bergen og var derfor på to.do listen vår. Vi hadde bestemt oss for å gå opp og ta taubanen ned. Det ble en fin tur oppover. Ved veiskille der man kunne velge mellom bratt stigning med trapp deler av veien og en den vesentlig lenger veien rundt var det enstemmig vedtatt å ta turen rundt. Til min store glede, da det var langt flere som gikk den andre. Vi går jo ikke til Ulriken og tror vi skal være de enste, men personlig synes jeg det er godt med litt mindre folk når jeg skal på tur. Vi fikk en fin tur oppvoer, et gjørmeplump med påfølgende vasking av sko og shorts (!)på veien riktignok men det er nå en gang slikt som skjer. På toppen ble vi belønnet med en fanatiske utsikt, lunch og litt leking i tufteparken og hinderbanen (bare for barn den da tror jeg) der oppe. Taubanen ned og bussen hjem!












Dag tre og siste dagen vår i Bergen og vi måtte ha med oss Fløibanen og Fløyen. Jeg følte meg litt fanget i en turistfella i køen inn til Fløibanen, men man kan jo ikke ha vært i Bergen uten å ha sett utsikten fra Fløyen. Utsikten kan man ikke klage på, både på turen oppover og på toppen var det en fantastisk utsikt over Bergen. På toppen er det turveier, klatreløyper for barna, kafeer, kanopasling utsiktspunkter, muligheter for både terrengsykling og klatrepark. Det er godt tilrettelagt og gjort lett tilgjengelig. Det er et veldig fint område og gutta koste seg masse. Det gjorde vi voksne også, selv om jeg personlig liker litt mer øde fjelltopper. Nå er det jo også digg å ha det litt lettvint og tilrettelagt, litt av alt er en fin ting.
















I tillegg fikk vi med oss både Bryggen, fiskemarkedet, Bergenhus (så vidt) og Den Blå Stein  for å nvne noe. Bergen, du er fin! Vi kommer tilbake!

 



 

Klem Lene Mari

De små ting # hotellLuksus

Det er mye bra med å bo på hotell, det er hotell frokost og  det er oppredde senger. Den beste tingen med hotell er dog  noe helt annet, I alle fall for meg. Det er nemlig å kunne ta med seg en god bok og  legge seg tidlig uten å dårlig samvittighet for alt jeg i steden kunne eller burde ha gjort!

Klem fra Lene Mari

Snart vinter? #bakkeintervaller

Det er jo nesten så man begynner å vente på vinteren!



Jeg vet ikke jeg, om jeg føler meg mest flink eller mest gal når jeg peser meg oppover alpinbakker på sommerstid mens jeg desperat sloss mot myggen...  Det er jo nesten så jeg lengter til vinteren igjen, da alpinbakkene er dekket av snø og istedenfor å prøve, så godt jeg kan, å løpe oppover, så kan jeg suse nedover med vinden i håret. Det som stikker utenfor hjelmen så klart! Jeg har alltid hjelm! Når jeg står nedover, ikke når jeg løper oppover... kanskje jeg egentlig  burde ha brukt hjelm oppover også, snubolefot som jeg er...

 



Neida, bakkeintervaller er ikke SÅ ille egentlig, men noen dager er tyngre enn andre. Det er på disse tunge dagene jeg kan ta meg i å lure på hva jeg egentlig driver med. Bakkeintervaller er god trening og en fin måte å variere løpingen på. Det MÅ nødvendigvis ikke være en alpinbakke heller, det finnes mange andre bakker som fungerer like bra. Jeg veksler litt, men en av fordelene med alpinbakker er at det ikke er trafikk. Jeg er nemlig helt avhengig av å ha musikk når jeg løper intervaller, og da er det helt klart en fordel at det ikke er så mye trafikk. En anen fordel er at det er lett å holde fokus på det du skal, nemlig å bevege deg oppover. Utsikten pleier også å være en bonus. 

Så, møtes vi i bakken?

Klem Lene Mari

 

Days like these....

Noen dager er litt magiske!



Det trenger ikke være de dagen man gjør mest, eller opplever de mest spennene tingene. Noen ganger er det ikle så mye som skal til.






I går tok vi med kanoen vår på tur igjen. Utrolig hvor stille og behagelig lyden av årene i vannet kan være. Vi gikk i land på en helt "øde" øy, spiste, badet og koste oss. Jeg kunne jo ha skrytet på meg å ha med hjemmelaget og godt planlagt piknikkurv, men sannheten er at vi reiste innom butikken på veien og rasket med oss litt polarbrød og pålegg. Det holder det! Altså, det er veldig hyggelig å kunne planlegge og forberede det litt mer, men poenget er bare at det ikke er nødvendig å gjøre det for å få en fin tur. Polarbrød med leverpostei smaker nemlig helt utmerket når det spises ute i vakre omgivelser sammen med de man bryr seg aller mest om.






Vi har fått en utfordring når det kommer plasseringen i kanoen da. Det er nemlig slik at både jeg og Kjell Arne trives best bak i kanoen. Den som sitter bak er jo den som styrer retningen. Mon tro hva det sier om oss at vi begge vil styre? Jeg fikk i alle fall god plassen på vei tilbake, og Kjell Arne fikk plassen midt i kanoen mens gutta bytte på å padle foran. Det gikk ikke så fort og kanoen gikk langt fra snorrett, men siden jeg bestemte kunne vi kjøre innom alle vaniljene vi så (nesten). Jeg er nok hakket mer fasinert av vannliljer enn resten av gjengen, selv om smågutta, til en viss grad, deler min fasinasjon.






Kjell Arne fikk da fotoansvaret, og han tok seriøst! Han tok til og med noen selfier, og det er noe han har et svært anstrengt forhold til. Så når han gjør det, riktignok på oppfordring, så setter jeg stor pris på det. Det er nemlig godt utenfor hans komfortsone!





Klem Lene Mari

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
Lene Mari

Lene Mari

37, Skedsmo

Jeg er en treningsglad mamma som blogger mye om trening, litt om familieliv, litt om foto og bitte litt om andre ting. For kontakt: lenemariber@gmail.com

Bilderesultat for 2xu logo

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits