hits

FunRun  -Så gøy!

Lørdag var det tid for FunRun. Et lavterskel vinterhinderløp for hinderløpere i alle aldre og i alle ferdighetsnivåer.

(Foto fra arrangøren).

 

Camilla og Tim har tatt på seg oppgaven med å arrangere et hinderløp for alle som vil ha det gøy med løping, snø, vinter og selvsagt mange hinder. Løpet har ikke tidtaking og du kunne velge mellom 3, 5 og 7 kilometer. Her skulle det være noe for de fleste, og det var det. Her er var det mange (litt under 200 tror jeg), både voksne og barn som lekte seg gjennom løpet. Tusen takk Camilla og Tim for engasjementet deres, og for at dere gidder og orker å arrangere et slikt løp og en slik dag. Vi storkoste oss!  Tusen takk for den fine medaljen også! Den er virkelig unik og engasjementet deres liksom stråler fra den.

Informasjon før start av Camilla og Tim (Årets tøffeste brudepar 2017).

 

Akrebrett for barna og dekkbæring for de voksne.

 

Tauklatring

 

Vi løp sammen som familie, det var i alle fall planen. Det å løpe som familie på et vinterløp skapte mye hodebry for a mor (altså meg). For, hvor fort kommer gutta til å løpe, hvor varme og hvor mye (lite) klær skal vi løpe i? Og hva med oss voksne, blir vi varme nok til å ha på vanlige løpeklær? Hva slags hansker skal små og store ha på hendene? Hvordan skal vi få skiftet når vi kommer i mål?

Gjengen min! 

Når det kommer til det siste, så hadde jo Camilla og Tim løst dette for oss siden det var mulighet til å skifte inne, hadde jeg altså fulgt med så hadde jeg hatt en ting mindre å tenke på (note to self: følg med på info som gis før løpet). Når det er sagt, så traff vi på det meste, utenom minsten som ble altfor kald på føttene med sine terreng-løpesko med en tynn ullsokk oppi. Han sa seg derfor fornøyd med 3 kilometer og satte nese tilbake til start-målområde og varmere vintersko sammen med Kjell. Jeg og 11 åringen kjørte på med en runde i tillegg og tok derfor 5 kilometer. Jeg syns det var så mye vi skulle ha med at jeg droppet å ta med tørr sko til meg selv, det var også en feilvurdering. Det er ikke det jeg skal spare plass på til neste gang.  Hansker med godt grep må jeg jobbe med, de jeg hadde fungerte bare middels (og kanskje litt under). Jeg har liksom ikke engasjert meg så mye i det siden jeg sjelden bruker hansker på hinderløp, men på vinterløp så må man jo.

 

Et artig hinder, til stor glede for barna! Kast snø på en voksen =) 

En annen ting som skiller et vinterløp fra løp som arrangeres på andre tider av året er jo forholdne. Det å løpe på snø er noe helt annet enn å løpe på bar bakke, og det å ta hindre med både snø og is gjør jo opplevelsen til noe annet. Blant annet derfor er fint at dette løpet er et FunRun uten tidtaking. Vi ble oppfordret til å være forsiktige og hjelpe hverandre, og selv om dette er noen som for så vidt gjelder på alle hinderløp så gjelder det i alle fall på vinterløp! Selv var jeg svært forsiktig I og droppet flere av hindrene, delvis fordi jeg ikke løp mitt eget løp, delvis på grunn av forholdene og delvis på grunn av hånda som jeg ikke har testet helt ordentlig etter skaden (bare unnskyldninger der altså).

Medaljen! 

 

Jeg må definitivt tøffe meg opp til neste FunRun, skaffe minsten varmere sko og skaffe bedre hansker til neste FunRun! For jeg håper virkelig det blir flere FunRuns!

 

Norges beste sveler fra Raade's Hagecafe (som du kan lese mer om HER)

Igjen, Camilla og Tim! Tusen takk!

 

Jeg ser jo at bildekvaliteten kunne vært så mye bedre, men siden jeg hadde mobilen i lomma og prøvde så godt kunne å ta noen snapshots underveis så var det slik det ble denne gangen!

Klem Lene Mari

 

Ut på tur #skitur

Søndag tok vi turen til skogs, med ski på beina for første gang denne sesongen. Vi var for så vidt ute på ski på lørdag også men da var bare ute en kort tur for å teste utstyret. Søndag derimot, tok vi en lengre tur. Det har ikke bare vært vi som har vært ute på skitur i helga, på sosiale medier har det dukket opp masse bilder av vakre landskap og spreke folk på ski. Jeg digger det!

Vi tok turen til Mangenskogen. Mangen er et spesielt sted for meg og et sted jeg har vært mye som barn og har mange minner fra. Det er derfor veldig gøy å kunne ta med egne barn hit for å skape flere minner. Det er også langt færre mennesker i løypene her enn mange andre steder. Vi gikk til Kjøltjernhytta fra Saugmyra. En distanse på rundt 5 kilometer en vei. Akkurat passe, og nok til at vi rundet mila på ski denne dagen, noe som var viktig for de yngste i familien som vil samle litt kilometer (lurer på hvor de har det fra ...).

På Kjøltjernhytta var det sesongåpning og vi fikk oss både kaffe, kakao og vaffel og en lite pause for en peisen. Det er utrolig hvor god den vaffelen var og hvor koselig det var å sitte der foran peisen.

Veien hjem gikk lett med vaffel i magen, selv om vi bommet litt og havnet på Kvisla istedenfor Saugmyra. Der for ble det en ekstra tur for Kjell for å hente bilen mens vi andre satt oss i skogkanten og koste oss med resten av kakaoen. Det er forskjell på folk! Noen må ordne opp mens andre drikker kakao ...

Absolutt en tur jeg kan anbefale om du er på de traktene. Jeg må også skryte av Mangenfjellet Turlag for både løyper og serveringen. Hva hadde vel turelivet vært uten ildsjeler som står på for at alle vi andre skal få nyte naturen? Jeg håper de vet hvor mye vi setter pris på den jobben de legger ned!   Du finner Mangenfjellet Turlag på facebook HER!

Klem Lene Mari

Nytt år og nye muligheter... og alt det der

Godt nytt år!

Nytt år, nye muligheter og en god mulighet til å starte de gode vanene. Ja? Nå ble det ikke slik for meg i år. Jeg var syk før jul og det henger litt i ennå. Jeg er jo frisk, men har ikke det overskuddet jeg pleier å ha. I tillegg har jeg harr litt ting å gjøre, men nå er jo ikke det noen unnskyldning. Er jeg i vanlig form så finner jeg nemlig tid nesten uansett. Ikke alltid til den økta jeg hadde planlagt, men en økt av noe slag pleier å gå greit. De siste uke har derimot treningen blitt byttet ut med avslapning og små lurer.

Nå er jeg endelig i gang i igjen. Eller, i gang og i gang? Jeg har satt i gang med litt forsiktig trening. Eneste fokus denne uka er å få i gang kroppen igjen. Det kjennes ikke ut som jeg har tatt to skritt tilbake formmessig, men 120. Ikke bare på grunn av sykdom, men jeg var jo ikke helt tilbake etter skaden når jeg ble syk. Nå er ikke dette egentlig ment som klaging, det er nå bare slik det er og det kunne jo vært så mye verre. Trening og form går opp og ned, og selv om det er frustrerende når formen ikke er bra så går det heldigvis oppover igjen.

 

I går hadde jeg min første løpetur på flere uker, og slev om det var tungt både på grunn av føret og formen, så var det også ubeskrivelig godt å røre på seg igjen. Det gjør godt, selv på de tyngste dagene.  Ambisjonene for dagens mølleøkt var små, men selv en lett 4 x 4 økt føles blytung. Jeg hadde ingenting å presse på med, det ble bare tungt fra start til slutt. Nå gir det meg ikke like mye å løpe på mølla som ute, men godt å ha det gjort det også.

Nå tar jeg fatt på det nye treningsåret og håper å være tilbake i form om ikke så lang tid. Det får imidlertid ta den tiden det tar, jeg tar det forsiktig og rolig og ettersom formen stiger øker jeg på.

Klem Lene Mari

Julens kontraster

Julen er en fin tid, men for mange også en tid med store kontraster. Kanskje det handler om at alle har så mye forventninger, alt skal være så fint og flott og alle skal kose seg. Det er kanskje slik at ting blir ekstra fint i jula men i motsatt fall, ekstra sårt. For min del så har jula vært fint og koselig men litt preget av at noen jeg byr meg mye om måtte tilbringe julaften på sykehuset. Det føles litt ekstra trist å reise hjem på juleaften sammenlignet med en annen søndag. Nå går det bedre altså, og etter noen dager med antibiotika så har hen nå kommet hjem.

Jeg har også jobbet i jula, og igjen, kontraster. Jeg jobber jo tett med mennesker i jobben min og ser også kontrastene i deres liv. Jeg møter jo også disse familiene som må reise hjem til julefeiring og la sine kjære være igjen på sykehuset og ikke minst de som må være igjen.

 

Så er det jo igjen også kontrastfylt, for selv om det er trist så er man jo også glad og takknemlig for at ens kjære faktisk får den hjelpen de trenger og at sykehuset aldri har stengt!

Vi hadde det fint på juleaften vi altså men god mat og god julestemning. Verdesngavene (som jeg skrev om her) vi gav til familien ble også godt mottatt av både små og store. Trenger jeg igjen å si at det ble litt kontraster? Der sitter i et varm og trygt hus og å får så mye fint mens vi vet at det er så mange som trenger så mye. Da er det godt å i alle fall ha gjort litt, gitt litt ekstra til noen som trenger det enda mer.

 

Jeg vet at jeg har lite å klage over og alle (vil jeg tro) liv har fine ting så vel som ting man kunne ønske var annerledes. Håper du har kost deg i jula, og fått tid til noen av det som gjør deg glad!

 

Klem Lene Mari

 

 

Julgavetips med mening

Det passer aldri å bli syk, og det passer i alle fall ikke nå rett før jul. Det er litt krise å bli liggende rett ut i over en uke mens jula rykker stadig nærmere. Når jeg skriver krise så mener jeg krise som i at det passer dårlig og at vi har mye annet vi kunnebrukt den tiden på. Det er ikke verre enn det. Vi tar igjen det vi rekker og jul blir det uansett.

For når det gjelder virkelig kriser så er det andre som opplever de, og det er her dette julegavetipset er aktuelt. Kanskje litt i seneste laget, men bedre seint enn aldri, ikke sant?  Det er så mange av oss som har så mye, så hva med å gi til noen som virkelig trenger det? Det er flere organisasjoner som har mulighet for å gi julegaver eller donasjoner på vegne av andre nå til jul. Det er bare å finne hva og vem man vil gi til. Selv har jeg sansen for blant annet verdensgavene til Unicef (du finner de HER), men det finnes mange andre alternativer. Det er jo heller ikke noe i veien for å kombinere dette med noe annet heller om man ønsker det, kanskje en kombinere det med yndlingssjokoladen til den du skal gi til? Eller bare gi slev om det er det du ønsker, det er også lov.

For meg er dette med på å gi julen enda mer mening og gode verdier. Det er viktig for meg å også ha med dette inn i julefeiringen, fordi jeg kan og fordi jeg vil.

God jul 

Klem Lene Mari

 

Plutselig tilbake

Det har vært en liten pause her på bloggerten. Jeg har tenkt og tenkt enda litt til og bestemt meg for å stikke innom her også videre fremover. Jeg kommer til å stikke innom når jeg har lyst og når det er noe jeg vil dele. Jeg savner det nemlig. Jeg liker å skrive, jeg liker å dele og jeg trives med å dele i dette formatet. Jeg tror mange av oss liker å dele enten om det er gjennom å prate med folk, skrive blogg, prate på radio eller pod, på sosiale medier eller på andre måter. Nå er det jo heldigvis ikke slik at det ene ekskluderer det andre. Det ville jo være trist.

Så denne bloggen gir meg noe, men jeg håper og tror at den også kan gi andre noe. Ikke for at jeg er så innmari spesiell, men fordi at vi mennesker kan påvirke hverandre. Jeg lar meg ofte inspirere av andre, noe de sier, noe de anbefaler, hvordan de er eller bare fordi de gjør noe på en annen måte enn jeg hadde tenkt på. Ikke alltid er det slik at jeg gjør slik som personen jeg blir påvirket av, noen ganger kan jeg kjenne at det ikke passer meg å gjøre det på den måten. Det å være uenig trenger ikke være negativt. Det ville egentlig bli ganske så kjedelig om vi alle var like.

Så hva vil komme her på bloggen fremover. Mye av det samme, små tips og triks, trening, turer og ellers tanker av alle slag. Siden bloggen skrives av bare meg så vil den jo forandre seg ut fra hva jeg er opptatt av. Jeg har nok forandret litt fokus og er veldig nysgjerrig på noen av Østens tradisjoner. Jeg kommer mer tilbake når jeg får landet det litt mer. Jeg har også en fin nyhet å dele om litt, og den kommer også til å påvirke blogginnholdet vil jeg tro.

Så da håper jeg dere vil titte innom her! Jeg kommer til å dele i andre sosiale medier når det er et innlegg her, siden det sannsynligst blir noe mer sporadisk.

Klem Lene Mari

Veien videre #pause

Det er nå på tide å ta en pause, en time-out, og finne ut hva jeg vil. Denne bloggen har fulgt meg i mange år, og vært preget av det jeg har vært opptatt av innen trening. Den har skiftet fra en ren treningsblogg med litt vede siden av til å bli en blogg rettet mer mot hinderløp og med en del annet ved siden av.  Jeg har kost meg masse med bloggen men har kommet dit at jeg tar en pause. Hva som vil skje vide med bloggen vet jeg ikke ennå, sannsynlig kommer jeg til å titte innom når jeg har noe på hjertet jeg gjerne vil utdype litt. Kanskje blir det bare en pause og at jeg gjenopptar en mer regelmessig blogging igjen siden. Det vil tiden vise.

Jeg har vært aktiv innen hinderløp siden sporten kom til Norge i 2013. Det har vært mange oppturer og nedturer. Jeg har hatt tre lengre skadeavbrudd i løpet av denne tiden og kanskje er det det som gjør at jeg nå må tenke litt.  Skadene har ikke vært direkte relatert til hinderløpingen, men har satt meg tilbake. Spesielt løpingen har fått lide, og jeg kjenner nå på en følelse av at jeg ikke kommer noen vei. Nå er ikke jeg noe naturlig løpetalent heller og må jobbe for hver lille skritt i riktig retning (kjennes det ut som i alle fall).

 Jeg lurer derfor på om mitt fokus fremover blir å kose meg med treningen, absolutt ikke på noen måte mase med å prøve å bli raskere. Trene mer allsidig og bruke mer av tiden på den treningen jeg har lyst til. Jeg leker også med tanken om å prøve noe helt nytt, men har ikke helt bestemt meg.

Det blir flere hinderløp på meg, det er sikkert, men veien fremt til sesongen 2018 er ikke bestemt, og den vil være med å avgjøre ambisjonene for løpene.

 

Du finner meg på snapchat og instagram med brukernavn lenemariber, der tar jeg ikke pause. Jeg er også på twitter (samme navn), men er ikke så aktiv der. Og på facebook da! Selvsagt!

 

Vi snakkes!

 

Lene Mari

 

 

Har du løp så har du løpt!

Noen ganger så blir ikke ting som planlagt, men har du løpt så har du løpt! Ferdig snakka!

Noen dager kommer ting i veien for treningen. Ting som jeg både vil og bør prioritere. I går gikk hele dagen min til noe som er viktigere enn trening. Siden dagen ikke ble som jeg hadde tenkt  så var det også flere ting som ikke ble helt som det pleier. Når jeg derfor var klar for en løpetur så oppdaget jeg fleer ting.Hodelykta var tom for strøm, og det var blitt mørkt ute. Min puls- og GPS-klokka var tom for strøm så løpeturen ble uten både fart og puls (noe som egentlig bør være greit ting men som har blitt ent ing jeg er vant til å bruke). Jeg fant heller ingen av de to beltene jeg liker å bruke til å ha telefonen min i og endte med en reserveløsning som ikke er helt god. Men jeg kom meg ut!

 

Når jeg så kom meg avgårde møtte jeg etterhvert på byggegjerde og med beskjed om å benytte grusveien, men i mørket og uten hodelykt fant jeg ingen grusvei (og aner ikke hvor den eventuelt skulle være) så jeg endte med å snu og løpe en helt annen, og kortere, runde enn jeg hadde planlagt.

Jeg hadde tenkt å løpe 8, ganske flate kilometer, men det opp med et sted mellom 4 og 5 kilometer (skulle jeg tror, jeg målte jo ikke siden jeg ikke hadde GPS) og med mange små stigninger. Helt kaos løping egentlig. Men løpt er løp og noen ganger er det alt som betyr noe!

 

Lene Mari

Hvorfor et kompass ikke er bare bare....

Vi har kjøpt et nytt kompass, og hvordan og hvorfor er veldig typisk oss!

 

Tenker du at det ikke kan være så mye styr med et kompass? Vel, det tenkte jeg også, og det er grunnen til at jeg rasket med meg det «første og beste» en gang jeg var innom en sportsbutikk. Vi hadde jo et litt dyrere allerede, men alltid kjekt å ha et til. Jeg tenkte at et kompass er et kompass, men det viste seg jo å være helt feil.

Når vi var på fjellet så trente vi (jeg og gutta) litt på bruk av kart og kompass. Det er jo ikke så ofte vi bruker det så det er jo greit å trene på det til den gangen vi trenger det. Telefonen fungerer den, men m den er tom for strøm, eller mistet og/eller skjermen er knust så er det ikke så mye hjelp i den. Altså er jeg, som er opptatt av å alltid ha en back up plan, opptatt av kart og kompass.

 

Det som skjedde er at tiåringen skulle gå på kompasskurs. Vi visste jo både hvor vi var, vi så bort dit vi skulle og det gikk en godt merket sti mellom punktene så det var egentlig greit å finne frem. Men for treningen sin skyld tok vi ut kompasskursen og fikk kurs mot toppen ved siden av. Vi tar ut kursen igjen, og vi får rett topp men så endrer den seg og pila peker mot toppen ved siden av. En frustrert tiåring og en frustrert mo og vi gir etterhvert opp hele prosjektet.

Jeg nevner, i forbifarten, til Kjell Arne at det ene kompasset vårt kanskje ikke er helt bra. Fra jeg sier det tar det omtrent et kvarter fra han har funnet ut hvilke modeller vi har, lest tester og funnet ut hva som er best og hva vi bør ha (og forså vidt hva vi kan kjøpe neste gang om vi skulle trenge enda et), og bestilt det på nett. Så tre dager senere kommer pakken med vårt nye Silva Expedition Kompass! Det er nemlig det vi bør ha og slike ting bør virkelig ikke overlates til tilfeldighetene. 

Trodde du at et kompass er et kompass? Det tror ikke jeg lenger.

 

Klem Lene Mari

 

#utpåtur #friluftsliv #typiskoss 

Tre små, men fine ting jeg har savnet

Så var det endelig gått 6 uker og gipsen er tatt av! Det er virkelig så deilig å ha fått den av. Kontrollen i går gav gode nyheter, meeeeen, også beskjed om at jeg må ta det med ro i ennå 4 -6 uker. Nesten komisk når ortopeden satt og ramset opp ting jeg ikke burde gjøre på enda mange uker, det var jo den ene tingen etter den andre som jeg digger. Nå er at jo slik at er en god grunn til å ta det rolig, slik at jeg blir helt bra og kan klatre og trene i mange år fremover. Når det først har gått så mange uker så klarere jeg jo noen uker til. Ingen vist i å ta noen sjanser. Joda, jeg syns det er kjedelig, men prøver å være fornuftig, jeg er jo forberedt på at dette kan ta litt tid.

Men at gipsen er av betyr at ting blir litt lettere fremover, og det er jeg veldig happy for. Det er mange små og litt større hverdagslige ting som har vært klønete med denne gipsen. Det er også noen små ting som jeg nå kan gjøre som jeg har savnet. Noen av disse tingen er egentlig bare små bagateller, men livet består av små ting som gjør dagen litt bedre, ikke sant?

Jeg kan lese på senga igjen! Altså, jeg kunne jo det med gips også men jeg fant ikke noen god liggestilling mens jeg holdt boka, så da ble det til at jeg lot være. Men nå, kan jeg krype under dyna og sovna med nesa ned i boka. Etter å ha lest da selvfølgelig!

Frokosten min er tilbake! Jeg elsker å starte dagen med en god frokost med havregryn, chiafrø, melk og litt annet godt. Igjen, jeg kunne jo det med gips også men det ble så lett søl når jeg skulle spise med venstre at jeg rett og slett lot det være og tok en variant med brød eller knekkebrød. Nå er frokostrutinene tilbake!

Notater! Altså, jeg er jo avhengig av å notere ting på post-it lapper! Små ideer, ting jeg skal gjøre eller huske på, alt havner på små lapper. Jeg prøvde meg jo på noen lapper, men når jeg bare klarte å tyde cirka 50% av det jeg hadde skrevet så forvant jo litt av vitsen. Jeg feiret med å bestille meg ny almanakk og notatbok i dag! Så utsetter jeg det med å gå over til digitale løsninger til 2019!  Det er noe med det som er håndskrevet altså! Jeg er ikke helt klar for å bytte det ut!

Hva slags små ting gjøre dagen din bedre?

Klem Lene Mari

Høstferie tre dager og fire topper

Fire topper på tre dager! Det blir ikke bedre enn det.

Det er vel ingen hemmelighet at vi er glade i å være på fjellet og i høstferien var vi noen dager på Hafjell. Vi overnattet på Ilsetra, og ble servert nydelig mat og vakker utsikt til frokost og middag. Lunsjen tok vi selvfølgelig ute. Ilsetra servere en trerettersmeny hver dag, med fokus på kortreise råvarer. Det var så godt og spennende med en fastsatt meny, gøy med nye smaksopplevelser.  Det fantes alternativer for barna men gutta våre er glad i å smake nye ting så de tok det samme som oss.

Høstfjellet viste seg fra sin gode side, med temperaturer rett over null (for det meste) og sol. Litt vind var det riktignok, men det må man jo regne med. Hafjell har slake fine fjelltopper og det er et terreng som er ganske lett å gå i. Det må jo ikke være vanskelig og utilgjengelig for å være flott.

 

Fredagen tok vi turen over Slåseterfjell til Nevelfjell. En lettgått tur på cirka 7 kilometer og med 220 høydemeter og med fin utsikt!  Lørdagen tok vi turen til Hitfjell, også denne turen ble på litt over 7 kilometer. Det blåste enda litt mer denne lørdagen, noe jeg fikk erfare da jeg absolutt skulle ta opp kartet for å se om jeg klarte å finne Svangkampen langt der borte. Kartet blåse jo i alle retninger før vi fikk lagt det ned og det fikk seg noen hull i prosessen. Jeg fant Svangkampen da, tror jeg (helt sikkert). Koselige turer og med lange gode matpauser begge dager, akkurat som vi liker det.

 

 

 

Søndagen tok vi turen tilbake til Svangkampen. Forrige gang vi prøvde oss opp der så ble vi jo stoppet av tåken som gjemte hele toppen. Det gjorde den ikke på søndag og for en skue det er fra toppen! Det gjør noe med meg å stå slik å se ut over. Det er fantastisk. Du kan høre om det og se bilder, men det er noe helt annet å stå der og se det selv!

 

 

 

Planen var å komme oss ned fra Svang kampen slik at vi (kanskje) kom før køen hjem fra høstferien, men vi koste oss så mye at vi glemte tiden litt og havnet i køen. Det gjør ikke noe da, når vi har hatt det så fint!

 

Takk for nå Hafjell og Ilsetra. Vi sees igjen!

 

Klem Lene Mari

 

 

Kaffeslutt og stressmestring

Kaffekoppen droppes, i første omgang i 4 uker..Energidrikker med koffein er heller ikke lov (men det har jeg kuttet ut for lenge siden), te derimot er lov. Jeg har lyst til å teste hvordan kroppen føles etter en periode uten kaffe. Planen deretter er å drikke små mengder kaffe. Det er så mye kos med kaffe, og den vil jeg ikke helt gi slipp på. Det jeg har tenkt til å kutte helt ut den koppen med sterk kaffe jeg har som vane å starte morgenen med. Jeg elsker jo kruttsterk kaffe og det føles så riktig å starte dagen med akkurat det, men heretter, blir det en vanlig kopp kaffe de dagene jeg føler for det. Så får jeg jo evaluere det etter hvert.

 

 

Bakgrunnen for at jeg vil teste et kaffeslutt er at jeg føler jeg har noe stress i kroppen, og for å kvitte med det har jeg tenkt til å gjøre noen grep. Kaffedrikkingen har nok ikke skyld i det, men jeg tror ikke den bidrar til mer ro i kroppen. Heller motsatt. Uroen jeg kjenner på handler nok mest om å ikke bruke hodet på de rette tingene og på rett måte, og ikke bruke hodet på feil ting og på feil måte. Jeg har jo jobbet litt med det i det sisteog det har blitt bedre, men man kan alltids bli enda flinkere.

 

 

Nå handler nok også dette stresset jeg føler på om dagen mye om skaden og hvordan jeg takler (eller ikke takler) det. Jeg blir nemlig stresset av å ikke fungere 100%. (et er jo bare en hånd men jaggu så gjør den en del ting vanskelig og ikke kan jeg jobbe heller). Nå er jeg, forhåpentligvis, snarkvitt gipsen så da passer det jo supert med en liten stresse ned måned uten kaffe.

Så får vi se hvordan det går =)

 

Lene Mari

Hvordan går det med hånda?

"Hvordan går det med hånda?", spør folk. "Joda", svarer jeg, "den er jo der inni gipsen".

 

Det er jo sannheten da, og det går jo bra for vi håpe og tro. Jeg kan jo ikke si noe annet. Noe inni meg har allikevel lyst til å si noe annet. For sannheten er også at det er fryktelig klønete å gå rundt med gips på høyere hånda. Den enkleste ting blir plutselig vanskelig, ting går i gulvet rett som det er, ting jeg skulle gjort hoper seg opp og jeg er lei av hele gipsen. Hverken mer eller mindre. Nå vil jeg ikke klage heller, for det finnes jo virkelig verre ting. Dog, må jeg innrømme at det ikke er det første jeg tenker når sleiva med tomatsaus går i gulvet eller syltetøyglasset glepper og setter søte små flekker rundt omkring på kjøkkenet for tiende gang den uken. Det er ikke andre heller, men når jeg får pustet litt med magen så tenker jeg det, at det tross alt ikke er noe å klage på.

Jeg har byttet farge på gipsen også, fra lilla til rosa. Når jeg først trengte å bytte gips så var det jo en hyggelig forandring og en påminnelse om at jeg er over helveis til kontrollen. Spent på den altså, hva røntgen kontrollen viser og hvordan hånden kjennes ut. Jeg teller ned og nå er det snart bare en uke igjen!

Klem Lene Mari

 

Middag med utsikt

Middagen smaker best ute!

 Når vi allikevel skulle ut å kjøre på lørdag så planla vi å ta middagen ute, det er jo greit å benytte seg av mulighetene. Alternativet med noe kjapt på veien fristet ikke like mye. Vi satte derfor nesa mot Svangkampen for en liten topptur.

Turen var i utgangspunktet ikke så lang og enda litt kortere var den siden tåka kom og gjemte bort toppen! Tåka er det jo lite å få gjort noe med og når an er ute på tur så må man ta hensyn til vær og forhold, selv på korte turer. Vi satte oss ned under tåka vi, så hadde vi fortsatt utsikt også. Toppen forsvinner jo ikke, så vi får heller ta den en annen gang!

Et sted innne i tåka der ligger altså Svangkampen

Høsten er så fin! Jeg bare elsker de flotte fargene som dukker opp her og der!

        

Kort oppsummert så var vi tilbake i bilen etter 2,5 time, 3 kilomter i distanse tur/retur, god og mett med både turmat og sjokolade i magen (det var jo lørdag) og med noen flere turminner! Det må ikke være en lang tur for at det skal være en fin tur!

Klem Lene Mari

 

Humørhjelpen

Det er ikke så mye som skal til. Her er tre enkle grep for å sikre en god start på søndagen, i alle fall om du ligner på meg.

Kaffe servert på senga og et kart som lå brettet ut på kjøkkenbenken med en liten melkesjokoladebit på gjorde at humøret mitt steg fra ok til meget bra i dag! Kaffe, kart og sjokolade, en fin kombinasjon på en søndagsmorgen. Jeg var riktignok treig ut av sengen i dag så den kaffen er både en hyggelig ting og et lite hint om at det er på tide å stå opp. Jeg skjønner jo det =) 

 

God søndag!  

 

Klem Lene Mari

Ut på tur

Tre forsøk måtte jeg ha før jeg fant veien til Busterudvangen!

Jeg har altså prøvd meg til Busterudvangen to ganger tidligere. Den første gangen var jeg ikke forberedt i det hele tatt, tenkte at det ordner seg sikkert og endte opp med å løpe meg bort. Takket vær skilting og merkede stier så fant jeg veien tilbake igjen, etter å ha surret rundt en god stund. Andre gangen, som var for en uke siden, var jeg mye bedre forberedt men endte opp med å over at stien delte seg og havnet feil igjen. Jeg fant for så vidt ut hvor jeg tok feil, men siden jeg hadde en avtale jeg ikke ville bli forsinket til og jeg brukte en stund på å løpe feil og finne ut hvor jeg var så tok jeg meg ikke tid til å ta turen opp da heller. Det sies jo at alle gode ting er tre, så i dag prøvde jeg meg for tredje gang og denne gangen fant jeg frem! Gratulerer til meg selv med det! Et lite steg for meg, men et stort steg for menneskeheten... eller er det omvendt kanske...?? Nå vet jeg i alle fall veien neste gang! 

 

Det ble altså en rolig langtur på sti, mye gång og litt rolig jogging. Siden jeg har dette bruddet i hånda tar jeg ingen sjanser på å skli og falle. Gipsen beskytter jo, men den er ikke ugjennomtrengelig så det gjelder å være forsiktig. Ikke har jeg lyst på en gips som er dyppet i gjørme heller om jeg kan unngå det.  Så rolig og forsiktig tur i dag! Det fine med det, i tillegg til at det er bar med noen rolige turer,  er jo at jeg kan ta meg god tid til å nyte omgivelsene!

Det ble en fin tur i skogen, og hadde det ikke vært for hjortelusa (eller hjortelusflua som en egentlig heter) så hadde det vært helt topp. Disse små krypene altså, de er så ekle! I dag var det til og med en som var på vei inn i gipsen, i tillegg til de fem jeg plukket ut av håret! Akkurat det kan jeg klare meg uten kjenner jeg!

Klem Lene Mari

Noen pakker i posten...

...er bedre enn andre.

Når det kommer kart og DNT nøkkel, da blir i alle fall jeg glad! I tillegg kom det et kart med oversikt over områdene som kartene dekker. Et kart for å planlegge fremtidige kartkjøp! For en kart nerd som meg så er jo det helt fantastisk, og de to neste kartkjøpene er planlagt. Kjell rister bare litt oppgitt på hodet når jeg stikker hodet ned i diverse kart, men så er han ganske så fornøyd vi er ute på tur da. Det er jo derfor jeg digger kart også da, fordi det er en del av turplanleggingen.

Det at vi endelig har fått meldtoss inn i Turistforeningen. Vi har jo benyttet oss av mange av de stiene DNT (Den Norske Turistforeningen) har merket, og att god nytte av det også. Derfor føles det også godt å være medlem og om ikke annet, så bidra med medlemskontingenten. Nøkkelen er jo også grei å ha dersom vi plutselig skulle trenge den.

Gleder meg allerede. Livet er, definitivt, best ute!

 

Klem Lene Mari

Mud Run- gjørmete og gøy

I går var det dagen for Mud Run i Skien og jeg har ikke nesten ikke ord for hvor stolt jeg var av gutta mine!

Vi hadde store planer for dagen. Vi var nemlig påmeldt alle fire og dette var første gang vi skulle løpe sammen alle fire. Jeg gledet med som en unge til å gjøre det sammen med gutta! Men når den ene etter den andre ender med gips så ble det to som startet og to som ikke fikk startet. 50% frafall sier jo litt om at det ikke har vært vår høst (eller vår for den del).

 

Det var altså to som startet, og de eide løypa! De var helt rå der de fosset gjennom vann og gjørme. Løpet heter jo Mud Run, og de lever opp til navnet sitt. Nå var jo ikke jeg rundt hele løypa, men det er iallfall det ryktene sier, og det stemmer godt med mengden gjørme på deltagerne da de gikk i mål.

Mud Run har ikke tidtaking, noe som gav en god stemning. Det var en del som slapp ned skuldrene. Jeg synes det er positivt at det også finnes løp uten tidtaking. Det gjør, kanskje, terskelen for å melde seg på lavere og fokuset er (enda mer) å ha det gøy.  Det er gøy med gode tider, men hinderløp kan handle om så mye annet også, og det blir veldig tydelig når det ikke er tidtakning. Jeg har ikke noe imot tidtaking, jeg syns bare det er fint at det også finnes løp uten og som har fokuset på alt dette andre. Nå er det jo mange som tar tiden selv og har interne konkurranser og det er jo selvfølgelig både lov og gøy for de som ønsker.

Noe som også var helt rått var hvordan eldstemann taklet å ikke kunne løpe. Vi hadde jo drit lyst til å løpe begge to, men det var ikke noe klaging, sure miner, men bare oppmuntrende heiarop. Det synes jeg er det står respekt av!

Vi gleder oss allerede til Mud Run i mai 2018, og da skal vi starte alle fire. Dermed basta!

Klem Lene Mari

Motivasjonenshjelp

Det er ikke til å komme unna at motivasjonen varierer, men da er det godt at det finnes mange ting som kan hjelpe. En av de tingene er å trene sammen med noen. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt tungt med løpingen for tiden, både fysisk fordi gipsen er litt i veien og mentalt fordi det er mye begrensninger på hvordan løpeøkter jeg kan gjøre. Det som fungerer er rolige turer på vei. Det er i alle fall det eneste jeg har fått til å fungerer frem til nå. Det at det må bli rolig løping en stund fremover er jo ikke bare negativt, men litt tungt mentalt. Fornuften min sier jo at jeg bør være glad for at jeg faktisk får til noe løping men det er ikke alltid jeg er fornuftig. Noen ganger så er jeg bare lei av gips og brudd...For det meste er jeg ganske fornuftig da og innser at jeg har lite å klage på, tross alt.

Når motivasjonen ikke er helt på topp så er det fin at det skal så lite til før det blir bedre. 10 kilometer i hyggelig og sprekt selskap så blir en dårlig dag så mye bedre. Så glemmer vi at jeg måtte hive inn håndkle etter 9 kilometer og gå den siste kilometeren.

 

   Apropos motivasjon, nå har Barskingen sluppet dato og påmeldingen sin for 2018 også og det er en motivasjonsboost! Du er vel ikke i tvil om hvor du bør være 26 mai 2018?  Du finner påmeldingen HER

Klem Lene Mari

 

Søndagstur

En stille og rolig søndag og  bare være hjemme... Det høres egentlig ganske  koselig ut, men det er i teorien. I praksis blir jeg fryktelig rastløs av slike dager. Heldigvis er det ikke så mye som skal til for å dempe rastløsheten. En liten tur ut enten så blir alt så meget bedre. Ofte blir det med løpoesko på men siden løpingen ikke fungerer så bra for tiden fikk jeg heller med Kjell på aldri så liten søndagstur. Ikke så lang og ikke spektakulær men nok til å løfte humøret mange hakk og holde rastløsheten unna!  

 

På Røverkollen!

Takk for turen!

 

Klem Lene Mari 

Shades of red

Stemningsbilder fra en sensommerdag i Skrimfjella

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klem Lene Mari

#bursdag

Når det er bursdag i huset så starter vi dagen med kake! Det er obligatorisk! Og gaver! Så her i huset var det kake i kopp og gaver lenge før klokka var syv for i dag har verdens beste åtteåring bursdag! Som vi gleder oss til feiringen!

På ønskelisten stod blant annet rollerblades! Det var en glad gutt som først pakket opp, ja nettopp rollerblades. I neste gave lå det beskyttelsesutstyr til albu, knær og håndledd.  Han lurte på om han trengte alt det, men som storebroren sa: "vi må passe godt på deg du er jo den eneste som ikke har hatt gips dette årer..." Vi tar ingen sjanser og kjører på med fult beskyttelsesutstyr. Jeg planlegger også å surre fast en pute på rumpa og en må magen .... Nei da... 

 

Klem Lene Mari

Natt i naturen!

...og når snarveien ikke er snarvei.

 

Lørdag pakket vi sekkene og satte kursen mor Skrimfjella og fjelltoppen Styggemann. Jeg skulle jo egentlig ha løpt Toughest den lørdagen men når en brukket hånd satte en stopper for det benyttet vi muligheten til å gjøre noe hyggelig sammen som familie. Vi vurderte frem og tilbake en stund, hvordan tur kan man egentlig gå på når vi er to som har hånden i gips. Vi ble enige om at overnatting kom til å gå greit men kanskje ikke ha så langt å gå. Det er her vi fant ut at vi skulle ta snarveien fra nordsiden av fjellet og beregnet omtrent 2 km opp til toppen.

Snarveien ja... Første hinder var en bom. Altså ble turen litt lenger allerede før vi hadde startet. Det å gå på vei er jo enkelt nok, selv med store sekker. Veien fikk etter hvert over i traktorvei, noe som også er enkelt nok. Så startet stien. Stien ble smalere og smalere og til slutt borte samtidig som vi for alvor begynte å høydemetrene. Vi gikk på en blanding av ikke noe sti overhode og dyretråkk. Mulig vi var innom en sti noen ganger men det er vi ikke helt sikre på. Snarveien endte på 5 kilometer, men da hadde vi også gått ned fra Styggmannen og funnet oss et hyggelig plass å sette opp teltet. Nå viste det seg jo at det gikk fint å gå for oss alle sammen. Ellers måtte vi rett og slett snudd.

 

Vi hadde plassert oss perfekt for å få med oss solnegangen. Så vakkert!

Frokost ble servert når alle hadde kommet seg ut av soveposene og fått på seg varme klær!

Alt gikk altså veldig greit på turen. Selv med litt tunge sekker for oss voksne. Vi var nemlig ikke supernøye med å pakke lett siden planen var at vi skulle gå såpass kort. Til og med speilrefleksen fikk være med selv om vi forrige gang innså at det må bli hjemme på slike turer. Det sitter langt inne for meg da, jeg elsker det kamera.. men neste telttur så MÅ vi la det bli igjen.

Mine to utfordringer på turen var å få opp sekken. Jeg er ikke så glad i å få hjelp med slike ting, jeg liker best å klare meg selv, men denne gangen var det ingen annen utvei. Ellers så fikk jeg jo erfare at gips og sovepose ikke er noen drømmekombo (selv om de hadde nøyaktig samme farge). Hadde jeg planlagt litt bedre så hadde jeg kledd på meg slik at jeg kunne ha armene utenfor posen. Det gikk jo greit det også, og skulle jeg dra på tur med sovepose og gips igjen så vet jeg hva jeg bør gjøre.

Tilbaketuren ble lettere siden vi ikke valgte noen «snarvei» og fulgte stien ned igjen. Ironisk nok ble det også den lengre turen ned 5 kilometer... De ble en fin tur og jeg synes egentlig bare det er gøy når det ikke blir helt som tenkt. Så lenge alt går bra da og det gjorde det jo!

Klem Lene Mari

 

 

Fest i Holmenkollen!

Det ble fest, og da mener jeg melkesyrefest!

På tirsdag var ble Norges Største Bootcamp arrangert i Holmenkollen. Et gratis arrangement som er et samarbeid mellom flere ulike aktører. Jeg var påmeldt og tok turen til tross for gips. Det var aldri aktuelt å avlyse, jeg hadde nemlig en avtale med to skikkelig bra damer og da avlyser jeg ikke på grunn av en liten gips. Når det gjaldt treningen så tenkte jeg at i det minste kunne ta med meg litt inspo videre. Det fikk jeg også, men jommen fikk jeg trent bra også, det var nemlig mye som gikk på beina. Det er lenge siden jeg har hatt så sure bein for å si det slik!

Disse damene asså <3

 

Bootcampen var lagt opp slik at det var fire ulike stasjoner.

  • Stasjon 1 Bakkeintervaller
  • Stasjon 2 Athletic Performance med Scandinavian Top Team
  • Stasjon 3 Trappetrening
  • Stasjon 4 Hinderbane

Stasjon 4 stod jeg over siden den hadde mye hindre på overkropp men resten fikk jeg med meg og fellesnevneren for de tre andre stasjonene var bein og melkesyre. Kort fortalt.  Så mye at jeg fortsatt kjenner det i dag fredag. Der er ikke dårlig altså.Jeg ble nok kanskje litt i overkant ivrig på siste stasjonen som for meg  bakkeintervallene med tanke på hånda og gipsen, men det var så gøy! Og vondt. Bakkeintervaller er vondt, men på en god måte!  

Utrolig hvor glad man blir av en slik kveld!

Klem Lene mari

 

So this happened...

Så ble det ikke bare en blå gips, det ble en lilla også.

Hånden min har ikke blitt så mye bedre, så på mandagen tok jeg turen tilbake for en ny sjekk. Det var nemlig avtalen med legen. Min plan var egentlig bare å få det bekreftet at det ikke var noe som ikke ble bra av seg selv. Det gikk ikke som planlagt. Denne gangen så de nemlig et lite brudd som de ikke så forrige gang (noe som er ganske vanlig med denne typen budd) og hånden min ble pakket inn i en lilla gips for de neste seks ukene.

 

Det vil si at vi nå er to av fire her hjemmet som har høyere hånden i gips, og ja, vi er begge høyrehendte. Enda godt Kjell fikk av sin gips tidlig i sommer, og den satt også på høyere hånd. Vet ikke helt om jeg skal le eller gråte?

Gips på høyere hånda er selvsagt kjedelig og veldig upraktisk. Jeg må innrømme at jeg er litt redd for hvordan grepet mitt blir etter disse ukene, men det er ikke så mye jeg kan gjøre. Jeg skal ta meg noen dager nå for å vende meg til gipsen, så skal jeg begynne å se på mulighetene jeg har for å trene. Det finnes jo en del muligheter til tross for at gipsen også gir en del begrensninger. Det gjelder å se mulighetene og jeg har en del tanker om hva jeg kan få til.

 

Trenger jeg forresten å si at hinderløpsesongen 2017 definitivt er over for min del? Nå er det bare å løfte blikket mot 2018 sesongen!

 

Klem Lene Mari

#trening #skade

Når det ikke passer #sykkeltryn

Tiåringen tryna på sykkel på vei til skolen denne uke.  Det resulterte i en vond hånd,  etter mye venting, legebesøk og et røntgen er hånda nå pakket inn i en blå gips.

Han er blid og glad, han har ikke så my vondt. Gipsen er jo litt upraktisk og det er klart at en aktiv 10 åring ikke vil ha hverken gips eller brudd i hånda, men når det først har blitt som det har blitt så er situasjonen nå grei. Det er det viktigste.

Man vil jo aldri at barna skal skade seg og når det først skjer så tenker man jo ikke på om det passer eller ikke. Det blir førsteprioritet uansett. Men når det først har skjedd og er situasjonen er under kontroll så kan man jo gjøre seg noe refleksjoner om at noen ganger så passer det dårligere enn andre. Bagateller mye av det kanskje, men allikevel?

Denne gangen hadde jeg nemlig gjort noen ting jeg sjelden eller aldri gjør

  • Er det noe jeg hater så er det å ha ufresht hår. Jeg kan ikke fordra det, og nei, tørrshampo gir meg ikke den freshe følelsen selv om reklamene gjerne påstår det. Altså, jeg vasker alltid håret etter trening. Alltid. Men så var det på onsdag da, når det var litt lite varmtvann igjen og jeg uansett skulle trene tidlig på torsdag. Den ene gangen droppet jeg det altså, og torsdagen ble jo brukt til å ta seg av denne hånda, så det ble ikke noe trening eller hårvask? Typisk! Altså, jeg vil jo ikke sitte på legevakta i det store og det hele, men om jeg kan velge mellom uvasket hår og nyvasket så velger jeg det siste?. Ikke ble det vasking av håret før sent på kvelden heller?.

  • Genseren: jeg hadde jo slengt på meg noe treningstøy fordi jeg skule jo trene. På vei ut av døra river jeg med meg første og beste genser som, og den burde, helt ærlig, vært på vask for en stund siden. Den ble jo sittende på den også gitt? Så hadde jeg jo matchet det med knall oransje sokker da, så da ble det liksom så mye bedre.. eller nei?.

  • Noe annet jeg aldri gjør er å gjører å sette i gang vaskemaskiner og oppvaskmaskiner om vi ikke er hjemme og våkne! Unntatt, ja du gjetter det nok, denne dagen, og de var satt i gang før noen tryna på sykkel. To vaskemaskiner og en oppvaskmaskin stod og gikk, jeg skulle jo bare en liten svipptur. Joda, det ble ikke bare noen svipptur. Jeg var småbekymret (underdrivelse, jeg var veldig bekymret) for det hele dagen egentlig, men igjen, denne hånda hadde førsteprioritet.

Så hva blir konklusjonen? Vær alltid forberedt på alt alltid! Så neste gang vasker jeg håret, tar på meg en ren genser og venter med å sette i gangen vasken til jeg er hjemme igjen!

Klem Lene Mari

#livet, #tur og #hinderløp

Noen ganger vandrer bare tankene?

I dag var det slik. Jeg var ute på tur, en rolig tur i skogen. Det handlet ikke om puls eller tempo i dag. Det handlet bare om å bevege seg i terrenget og nyte omgivelsene, lytte til lydene, kjenne på luktene, og la tankene vandre?

Høstsesongen for oss hinderløpere har så vidt startet og allikevel er den mer eller mindre over for min del. Hånda mi har fått seg en trøkk og det er bare å innse at X-Run ryker, Toughest Oslo henger i en tynn tråd og jeg krysser fingrene for at jeg kan gjennomføre Mud Run med familien om 4 uker. Mer enn dette har jeg ikke planlagt for høsten og mer blir det ikke. Selv om det er trist å gå glipp av det meste av løp denne høsten så kjennes det også greit ut. Jeg kjenner at hverken formen eller motivasjonen er helt topp for tiden.  Ikke for det, det hadde sikkert vært gøy å være med på flere løp, spesielt om jeg hadde lagt fra meg alt av ambisjoner og bare kost meg med løpet og alle folka, men det kommer flere muligheter til det.

Årsaken til at jeg synes det er greit er jo at det da kanskje blir noe mer tid til andre ting, som å reise på tur med familien. Det er da jeg kjenner at jeg er der jeg aller helst vil være. Jeg er bare meg, vi er bare sammen og alt er chill. Jeg puster litt roligere og nyter litt mer når vi er på tur. Jeg har på ingen måte tenkt til å slutte med hinderløp, jeg har bare tenkt til å la det ta litt mindre plass for å gi rom til litt mer av andre ting. I alle fall nå i høst.

 

 

Hvordan våren blir vet jeg ikke ennå. Kanskje faller alt på plass og jeg får tid til alt jeg ønsker, kanskje er jeg mer gira på hinderløp en noen gang eller kanskje jeg har funnet meg en hule i fjellet og blitt fjellhulder på heltid..  Det vil tiden vise. Vårsesongen er jo tiden for noen av mine absolutte favorittløp, så noen løp blir det! Det er nok det eneste som er helt sikkert!

Klem Lene Mari

Fiskeprosjekt

Ny tur og nyt prosjekt! Denne gangen fisketur-prosjekt. Jeg har mange gode minner fra fisketurer når jeg var barn, og selv om jeg var glad i å fiske da, i alle fall så lenge tålmodigheten min varte, så er jeg ikke noen ivrig fisker som voksen. Det er jo hyggelig å kunne ta med gutta på noe av det jeg gjorde som barn så derfor pakket vi fiskesakene, plukket opp pappa og reiste på fisketur! Takk og lov at pappa var med, hadde det ikke verdt for det hadde vi lagt igjen masse kroker og det vil vi jo helst ikke gjøre! Hans fiskeferdigheter overgår mine, og disse ferdighetene innebærer også å få løs kroker som fester seg. For de satte seg fast!  De satte seg fast i bunn, de satt seg fast i diverse grener og vannplanter, de satt seg også fast i et par trær på land!

Ganske sikker på at dette var et fiskevak

Ser du hvor den havnet... 

Vi fikk fisket, og vi så faktisk duppen gå under en gang også, men ikke noe fisk på kroken. Det er litt delte meninger om akkurat det, selv pustet jeg litt lettet ut. Som dere skjønner så er jeg ingen ivrig fisker! Dagens fangst begrenset seg til pinner og greiner i diverse størrelser, så helt fangstløst var det ikke. Jeg hadde dessuten med kamera og fikk knipset en hel del bilder! Det ble det en fin tur selv uten fisk på kroken og det er kanskje det viktigste av alt!

Klem Lene Mari

 

Telttur på 1200 moh

Livet er helt klart beste ute!

Vi er glad i å være på tur, og denne gangen tok vi også overnattingen ute. Vi pakket med oss telt, soveposer, liggeunderlag, primus og friskt mot og satte kursen mot fjellet. Vi har nemlig kjøpt oss større telt, og det måtte jo testes. Vi måtte ha større telt. Vi hadde nemlig tremannstelt, og det er for trangt for 4 personer. Det har jeg lært på den harde måten, eller søvnløse måten om du vil. Jeg sov ikke så mye den natten, men det er heldigvis lenge siden nå.

Tilfeldigvis gikk vi ut fra parkeringsplassen samtidig med en annen familie med samme agenda som oss. Så i stedet for 4 stk. som trasket oppover så ble vi plutselig 9 + en firbent som tok følge oppover de fem kilometerne til et lite tjern ca. 1200 moh. På veien oppover så fikk jeg gjort meg mange tanker om dette med sekk og vekt. Jeg trives godt med sekk på ryggen i fjellet, men det er stor forskjell på en tung dagstursekk på 5-10 kilo og en sekk som ligger rett i overkant av 20 kilo. Det gikk greit altså, men den ekstra vekta merket jeg godt på både puls og i beina, så at det ble en del pauser oppover passet meg i grunnen bra.

Vi hadde litt varierende vær på veien opp, men det var når kom frem regnet kom for alvor. Og vinden! Vi fikk opp teltet raskt så vi satt tørt og godt der inne. Minus litt matlaging ute i regnet som Kjell tok seg av, snill som han er. Det ble en tidlig kveld. Hele natten regnet det hakkespetter, og vinden blåse så det ristet i teltet. Vi lå tørt og varmt inn i teltet vi, og når vi våknet opp til blå himmel dagen etter så var det egentlig greit. Det ble litt av opplevelsen kan du si.

Dagen etter var det som nevnt blå himmel, fortsatt kald vind men slik er det nå en gang ofte i fjellheimen og vi hadde ned varme nok klær.  Vi tok turen opp til Bletoppen mens teltet stod til tørk og fikk se den fantastiske utsikten til blant annet Gaustatoppen. Tilbake ved teltet ble det en rask dukkert. Det må man jo når man er på fjellet, spesielt når man er litt tøff i tryne og sier at man skal bade. Det fristet mer når jeg var hjemme i et varmt hus enn år vi stod er oppe på fjellet i den kalde vinden og et fjellvann som, temperaturmessig, ikke innbyr til bading.  Kaldt var det, men har man sagt at man skal så må det gjøres og det er faktisk skikkelig digg etterpå! Når man også får litt varm suppe etterpå så er livet ganske så allright!  

Klem Lene Mari

 

 

Tilbake til hverdagen

Da er ferien over og hverdagen sniker seg innpå. Det er ikke helt hverdag her i huset helt ennå så lenge skolen ikke har startet så er det fortsatt litt feriestengning. Hverdagen ja, på godt og bitte litt vondt. Jeg liker hverdagen jeg, og jeg er opptatt av å like den også for det er tross alt mest hverdager i løpet av året. Ferien er jo unntaket, og selv om det er deilig med ferie så er det mye positivt med hverdagen og gode rutiner også.

Hverdagen for meg inneholder blant annet gode treningsrutiner. Denne sommerenferien har jeg ikke vært så "flink" med treningen. Vi har vært mye aktive så lat har jeg ikke vært i ferien, men treningen min har vært langt under hva jeg pleier. Det bare ble slik, og jeg tror det har vært bra. Det kjennes i alle fall bra ut. Jeg har ikke dårlig samvittighet og jeg føler meg klar for å ta fatt på treningshøsten. Det vil si, jeg har allerede startet for fult ogjen og begynner å nærme meg full treningsuke denne uken. Det også føles bra! Alt til sin tid. Det er en tid for å ta det litt rolig og en tid for å sette i gang igjen!

Så da ønsker jeg hverdagen velkommen tilbake! Det blir fint!

Klem Lene Mari

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » Oktober 2017
Lene Mari

Lene Mari

37, Skedsmo

Jeg er en aktiv mamma, som liker å trene og være ute på tur! For kontakt: lenemariber@gmail.com

Bilderesultat for 2xu logo

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker